En stille revolusjon

Hvem har hørt om UNITAID? Nesten ingen. Selv ikke ledende diplomater kjenner til eksistensen av organisasjonen.

Likevel dreier det seg om den mest nyskapende organisasjon i internasjonal politikk i dag. For det er politikk det dreier seg om: Skattepolitikk, internasjonal handel med medisiner og utviklingspolitikk. Målet er dristig, nemlig å fjerne fattigdommens dødelige svøpe over menneskeheten - hiv, tuberkulose, malaria, dysenteri og underernæring. Den fattige manns diagnoser.

Utgangspunktet er enkelt: Globaliseringen har ført til fri flyt av mennesker og penger over grensene, skattefritt. Men selv den minste avgift på flyreiser (en euro på turistklasse) eller på finansielle transaksjoner (0,2 %, også kalt Tobin-skatt), vil innbringe ufattelige beløp. Det dreier seg om en solidaritetsskatt som bare betales av verdens rike, den påfører ingen sosial smerte.

UNITAIDs neste skritt har vært å finansiere helseforetak i utviklingsland. Men UNITAID har selv ikke medisinske feltarbeidere. Organisasjonens penger går utelukkende til konkrete prosjekter som andre driver, for eksempel UNICEF, Leger Uten Grenser, Malaria Consortium og Clinton Foundation, for å nevne noen. Men ikke en eneste dollar til noen regjering!

Neste skritt har vært å finansiere kjøp av medisiner, avanserte medisiner. Men de har vært for dyre, og farmasøytisk industri har tviholdt på sine patentrettigheter og høye priser til det hvitnet om knokene på dem. I 2010 dannet UNITAID et organ som forhandler med farmasøytisk industri om både lavere priser til utviklingsland og produksjon av kopimedisiner i disse landene. Det dreier seg om fullverdige produkter, men de skal utelukkende gå til den fattige del av verden.

Det forbløffende er at en internasjonal industri som ikke har mottatt medaljer for sitt humanitære sinnelag, faktisk har gått med på dette. En medisin til å bekjempe malaria (Artemisinin) er redusert fra 7 dollar til 33 cent. Andre medisiner er halvert i pris.

Da UNITAID ble dannet fantes det ikke medisiner som kunne anvendes i fattige land for behandling av hiv-positive barn. I land som USA fantes medisiner i flytende form, men de måtte oppbevares i kjøleskap. I jungelen finnes ikke kjøleskap. Men ved finansiell bistand er det utviklet en tilsvarende medisin i pilleform. På kort tid har 8 av 10 hiv-positive barn fått adgang til livreddende behandling. I et land som Mosambik er hver tiende innbygger hiv-smittet, over to millioner mennesker, av dem svært mange barn. En hiv-positiv mor vil i 35 prosent av fødslene overføre hiv til barnet, ved behandling reduseres risikoen til under 1 prosent.

Den humanitære katastrofen som år etter år ruller videre i mange land etterlater seg dødstall som er vanskelige å begripe.

* Hvert 3. sekund dør et barn av aids, malaria, tuberkulose, lungebetennelse eller dysenteri.

* I tillegg dør et barn hvert 6. sekund av sult.

* En halv million kvinner dør hvert år i barsel.

* 800.000 mennesker dør årlig av malaria, de fleste er afrikanske barn.

* Tuberkulose brer om seg, nå også i varianter som medisinsk er meget vanskelig å bekjempe.

Ved en invitasjonstur med UNITAID til Mosambik har problemene rykket meg inn på livet som journalist. Jeg har sett mye elendighet, men omfanget av fattigdommen og dens følgesvenner i dette landet er vanskelig å beskrive.

Midt i det hele forsøker altså en liten organisasjon (mindre enn 30 ansatte) å gjøre en forskjell. Mens bistand fra rike land har gått ned under finanskrisen, har UNITAID gått på offensiven. Den lille flyskatten på en euro bringer inn tre fjerdedeler av inntekten, og målet er å sluse en skatt på finanstransaksjoner til inter-

nasjonal bistand. Bare innenfor EU ville det innbringe 50 milliarder euro per år.

12 EU-land under fransk ledelse planlegger nå en Tobin-skatt av den størrelse som UNITAID har foreslått. Men det som skulle være et hovedformål er blitt et sideblikk. I finanskrisens tid har også finansministrene sett sitt snitt til å fylle på inntektssiden i nasjonale budsjetter. I Frankrike skal 10 prosent av finansavgiften gå til internasjonale formål, 90 prosent til eget budsjett. Finanssentrene og internasjonal kapital skriker seg hese over utsikten til å bli beskattet. Men de er i ferd med å tape. Ingen synes synd på dem.

Fem land, blant dem Norge, tok initiativ til UNITAID i 2006. Leder er en fransk lege, Philippe Douste-Blazy, som to ganger har vært fransk helseminister, men også kulturminister og utenriksminister. Det uttrykket han bruker oftest om sitt prosjekt er solidaritet. Internasjonal solidaritet. Før var det venstresidens kjennemerke. Nå heises fanen av en forhenværende fransk konservativ politiker.