To av de mange, mange som jeg husker med særlig glede er Lars Korvald og kona hans Ruth. Vi møttes bare en gang, i november 1968, i FN-bygningen i New York, og etter nesten ett døgn sammen tok vi farvel på Fornebu.
På 60-tallet drysset det reisestipender over norske journalister, og ingen hadde motforestillinger mot den type sponsing som ga muligheter for å rapportere fra mange spennende steder rundt om i verden. Med SAS-stipend, og min gode kollega fra Fremtiden, Tor Oftedal på plass i FN-bygningen som norsk pressetalsmann, var det klart for 10 spennende dager i verdensbyen. 1968 var året da Richard Nixon ble valgt til ny president i USA, etter seier mot demokraten Hubert Humphrey. Landet var fortsatt preget av voldsom raseuro, protestene mot krigføringen i Vietnam økte stadig i omfang, så det var nok å rapportere hjem om, også for norske pressefolk.
Men sett med norske øyne var det sommerolympiaden i Mexico by fra 12. til 27. oktober dette året som fanget størst interesse. Da jeg kom til New York var det hele over, og Norge hadde fått fire nye helter. Det var Tore Berger, Steinar Amundsen, Egil Søby og Jan Johansen som padlet inn til gull i firerkajakk. Norge tok også en sølvmedalje i seiling ved Peder Lunde.jr. Nesten hele den norske OL-gjengen, sammen med reportere både fra radio og TV, fikk noen avkoblende dager i verdensbyen etter innsatsen. Mange av dem bodde på det gamle hotellet San Carlos, der Oftedal sørget for at også jeg fikk tak over hodet.
Tor var verdens snilleste menneske og tok imot de norske pressefolkene med åpne armer. Hotellrommet ble invadert av muntre karer (ingen kvinner den gang). Bjørge Lillelien var den naturlige anfører for NRK-gjengen, og han hadde selvsagt heller ikke glemt sine gamle kolleger fra Fremtiden. Så Tor og jeg fikk være med på mange nattlige og festlige vandringer. De kunne starte på Jack Demseys bar og endre på rampen til New York Times for å fange opp de siste nyhetene. For Bjørge klarte ikke å ta helt ferie. Når det nærmet seg ni-timetid i Norge var han klar ved telefonen med sine rykende ferske inntrykk fra verdensbyen til norske lyttere.
Det nærmet seg avreise og Tor ville forsikre seg om at den unge gjesten fra Fremtiden kom trygt tilbake til Norge, og det er her familien Korvald kommer inn i bildet. Lars Korvald var på den tiden både formann i Kristelig Folkeparti og stortingsrepresentant for partiet. Denne høsten hadde han vært norsk delegat ved FN, og han og kona skulle reise hjem til Norge med samme SAS-fly som jeg var booket inn på. Korvald-familien fikk stilt både bil og privatsjåfør til disposisjon for reisen ut til Kennedy-flyplassen, og da så Tor sin store sjanse.
Korvald var jo innfødt mjøndøling, og svarte straks ja til å ta med en lokal journalist fra nabokommunen Drammen i bilen. Vi var som gamle kjente fra første stund, og ekteparet Korvald, som var såkalte VIP-gjester, insisterte på at jeg skulle bli med dem opp i salongen for de privilegerte gjester. Der skulle vi vente til flyet var fylt opp av de andre passasjerene.
Alt var gratis og jeg satte straks kursen mot baren, mens ekteparet Korvald nøyde seg med alkoholfrie forfriskninger. Man rekker å løfte glasset mange ganger i løpet av en halv time, og jeg kjente meg i en meget oppløftet stemning da vi gikk om bord i flyet.
Fru Korvald satt innerst, så Lars og jeg ytterst på treseter‘n. Vi fikk straks deilige varme tepper og hadde det skikkelig koselig. Men jeg kjente at rusen gikk på og var på vei inn i søvnen da jeg hørte stemmen til Ruth Korvald: «Se på Andersen, Lars, han sover allerede som et lite barn». «Sånn er det med ungdommen, med god samvittighet og hele livet foran seg», svarte Lars.
Jeg vet ikke hvor mye familien Korvald sov den natten over Atlanterhavet. Men jeg hadde møtt to mennesker som møtte meg med varme, og stor tillit til min gode samvittighet etter 10 hektiske døgn i New York. Det er slike møter man husker, og som kanskje sår spiren til at man blir et bedre menneske.
Publisert i Dagsavisen Fremtiden samme dag