En pille for alt som er ille

Et ensidig ideologisk fokus på behandling av psykiske lidelser har liten støtte i forskningen.

Psykiatri er et fagfelt som krever flere typer tilnærminger. Psykiatriens historie har likevel ofte vært preget av perioder med ensidige faglige og teoretiske tilnærminger. Fra å ha et dominerende fokus på biologi og medikamenter til utelukkende å være opptatt av psykologiske og sosiale faktorer.

Dagens kunnskap viser at vi må ta hensyn til biologiske, psykologiske og sosiale forhold for å oppnå best mulig behandling. Mister vi balansen og utelukker noen av tilnærmingene blir behandlingen dårligere. Diagnosen depresjon er for eksempel basert på psykologiske symptomer og sosial funksjon, men skal stilles først etter at mulige kroppslige årsaker er utelukket (slik som stoffskiftesykdom). Behandlingen skal bygges opp rundt samtaleterapi (ofte kan samtaler med fastlegen hjelpe), sosiale tiltak (tiltak på arbeid/studier, sykemelding), og antidepressive legemidler for alvorlige depresjoner (mye plager eller et langvarig forløp).

Vi opplever fremdeles at deler av det psykiske helsevern blir ensidig opptatt av en type behandling, for eksempel medikamentell behandling. Slik skal det ikke være. Et ensidig fokus på utvalgte typer behandlinger strider imot dagens kunnskap og er ikke anbefalt verken i retningslinjer, lærebøker eller forskningslitteratur. Det er nettopp gjennom en helhetlig tilnærming (bio-psyko-sosial modell) vi kan tilby best mulig behandling av psykiske lidelser.

Bare medisiner

Noen pasienter har opplevd et ensidig fokus på medisiner når de har oppsøkt hjelp for sin psykiske lidelse. Medikamenter er effektive og vi har solid kunnskap om hvilke plager de virker på. Men de må brukes på riktig måte og medisiner for psykiske lidelser skal sjelden anvendes uten samtidig bruk av virksomme psykososiale intervensjoner.

Ved å følge et opplegg om å ta «en pille for alt som er ille» kan det oppstå en feil bruk av medisiner. Ensidig bruk eller kompliserte medikamentelle regimer har ikke noe grunnlag i forskningen. Dette innebærer en naiv tro på biologiske forklaringsmodeller. Noen miljøer overdriver også hvor målrettet effekten er.

Det er solid kunnskap om medikamentgrupper og deres effekt på forskjellige psykiske lidelser, men ikke på enkelt-symptomer. De ulike medikamenter virker på forskjellige reseptorer i hjernen men har i hovedsak generelle effekter. Vi har foreløpig ikke kunnskap nok om hvordan komplekse menneskelige fenomener som følelser og tenkning er koblet til hjernens reseptorer og hjerneområder.

Det finnes flere eksempler på overdreven og ensidig behandling av enkeltsymptomer med medikamenter. Vi ser nå en epidemi av opiatmisbruk i USA. Denne skyldes i stor grad foreskriving av sterke smertestillende medikamenter til pasienter med mindre alvorlige smertetilstander, ikke bare til kreftrelaterte smerter.

Slike smertetilstander er ganske vanlige, og ofte spiller sosiale forhold – problemer i dagliglivet, med ekteskap eller jobb – og psykiske faktorer slik som tungsinn eller angst, en rolle. Slike sammensatte smertetilstander krever derfor en bred tilnærming. Ved ensidig å velge ut ett symptom og behandle slike kompliserte tilstander med kun smertepiller, som i tillegg er avhengighetsskapende, uten å ta hensyn til samspillet mellom biologiske, psykologiske og sosiale faktorer hos pasienten, har dette bidratt til bivirkning i form av opioidavhengighet for flere tusen amerikanere.

Bare psykososialt

Det er også flere eksempler på feil bruk av psykososiale tiltak. I boken «Jeg lovet deg aldri en rosenhage» av Hannah Green blir vi kjent med Chestnut Lodge, et amerikansk sykehus som behandlet alvorlige psykiske lidelser uten bruk av medikamenter. Pasientene som slet, med blant annet schizofreni og bipolare lidelser, fikk omfattende psykososial behandling som samtaleterapi, familiearbeid og kunstterapi av den beste kvalitet. Behandlerne var meget dyktige, optimistiske og engasjerte. De brant for denne behandlingen og hadde topp utdannelse.

Av ideologiske grunner fikk imidlertid ikke pasientene tilbud om medisiner. Etter hvert viste flere vitenskapelige studier at det gikk veldig dårlig med pasientene som hadde fått behandling på Chestnut Lodge.

Historien om denne ideologisk drevne psykososiale behandlingsinstitusjonen sluttet likevel ikke før en lege, dr. Oscheroff, gikk til rettssak mot institusjonen. Han hadde vært innlagt på Chestnut Lodge i flere måneder uten å bli bedre. Da han ble utskrevet til en annen institusjon fikk han medisiner, og ble frisk etter noen ukers behandling. Chestnut Lodge tapte rettssaken, og det ble avklart at det ensidige fokus på psykososial behandling var feil. Dette bidro til at hele institusjonen ble nedlagt.

Hva kan vi lære?

Vi vet i dag at årsakene til psykiske lidelser er komplekse og sammensatte. Basert på denne kunnskapen må vi erkjenne at behandlingen må være sammensatt, og inkludere både biologiske, psykologiske og sosiale aspekter. Historien har lært oss at behandlere med ensidige behandlingstilnærminger, ofte er ideologisk basert, og blir i liten grad påvirket av ny kunnskap. Dette bidrar til en behandling som ikke er hensiktsmessig for personer som sliter med psykiske lidelser.

Vi er alle kjent med at legemiddelfirmaene forsøker å fremstille medisinene de produserer på en fordelaktig måte. De har en tendens til å beskrive nye medisiner som mer effektive og med mindre bivirkninger enn hva som er tilfelle. Dette har ført til strenge krav og reguleringer før nye medikamenter kommer på markedet.

Slike strenge krav og reguleringer bør også gjelde for alle behandlingsmetoder, også psykososiale. På tross av svakere økonomiske krefter enn den farmasøytiske industri, må man ikke glemme at det også finnes personlige faglige interesser, profesjonsinteresser og økonomiske interessekonflikter innen psykososial behandling.

Historiske eksempler viser hvordan behandling av psykiske lidelser ofte har vært tuftet på ideologiske antakelser og ikke kunnskap ervervet gjennom systematisk forskning. Vi må ikke gjenta tidligere feil, men avdekke nye behandlinger som er drevet av vår tids ideologiske føringer. Da må vi undersøke og sikre at alle tilnærminger som tas i bruk for å hjelpe personer med psykiske lidelser virker på en best mulig måte.