En personlig tragedie?

Dersom Tor Mikkel Waras samboer Laila Anita Bertheussen har iscenesatt truslene mot egen familie er det ikke først og fremst en personlig tragedie, men en opportunistisk forbrytelse.

Etter at Bertheussen torsdag ble siktet for å iscenesette brannen på familiens privatbil, har debatten rast om Erna Solberg bør unnskylde kritikken av Black Box-teaterets forestilling, ”Ways of Seeing”. Solberg har imidlertid lite å beklage, ei heller for å ha sagt at man ikke burde spekulere i gjerningspersonenes motiv eller politiske tilknytning. Solberg uttalte seg ukontroversielt ut i fra sakens tilgjengelige informasjon. Da blir det merkelig å forvente at statsministeren skal beklage at hun ikke forutså sakens absurde vending. Selv folk på høyresiden bør få lov til å kritisere at pågående venstreaktivister i kunstnerhatt filmer inn stuevinduene deres.

 

Det vi bør forvente av statsministeren og Siv Jensen er at de er tydelig i talen NÅ. Et minimum er at Solberg og Jensen, uten å forhåndsdømme, uttaler at dersom politiets anklager stemmer, så har det blitt begått en uakseptabel, kriminell handling som svekker det norske demokratiet. I stedet holdt Norges to mektigste personer en pressekonferanse der de utrykker sin fulle sympati med justisminister Wara og hans familie. Dette er først og fremst en ”personlig tragedie” og et ”sjokk for familien” var det gjennomgående mantraet. Jensen forsikret om at FrP var tilgjengelig til å bistå familien ”der det trengs” i denne vanskelige tiden.

                                                                   

Wara tar derimot ikke permisjon fordi samboeren har fått kreft, men fordi hun er siktet for et alvorlig lovbrudd, en falsk-flagg operasjon med mål om å beskylde personlige og politiske motstandere for trusler, hærverk og forfølgelse. Nå er det naturligvis også en personlig tragedie at enkelte mennesker kan synke så dypt ned i desperasjonens avgrunn. Dersom Bertheussen påståtte handlinger var offerløse burde man vise skånsomhet og medlidenhet. Men det er de ikke, og Solberg og Jensen bør heller ikke late som at dette er tilfellet.

 

Politiet har i ukesvis allokert enorme ressurser til å etterforske truslene mot Norges justisminister. Boten for et slikt lovbrudd bør reflektere kostnadene til falske anmeldelser, ekstra sikkerhet, spaning og omfattende etterforskning. Men ressursperspektivet er ubetydelig i denne sammenhengen. Bertheussen påståtte handlinger truer tillitten mellom mennesker og til institusjoner i et sivilt samfunn. Dette fyrer opp under den politiske polariseringen, og det kan føre til en eskalering i voldsbruk og dehumanisering av politiske motstandere.

 

Vi kan jo spørre oss om hvordan FrP ledelsen ville ha reagert på nyheten hvis en profilert muslim på venstresiden iscenesatte rasistiske angrep for å sverte politiske motstandere. Det er grunn til å tro at tonen ville vært hakket skarpere enn en ”personlig tragedie”.

 

For Jensen, og Solbergs regjeringsprosjekt, er tragedien riktig nok personlig. Profilerte FrP-politikere har de siste månedene fremstått mer som halvkriminelle røvere enn statsmenn, med den ene skandalen etter den andre. Fremskrittsspetakkelet toppet seg altså ikke da svindleren og stortingsrepresentanten Mazyar Keshvari ble tatt på fersken for å berike seg selv med falske reiseregninger på skattebetalernes regning. Hvis Bertheussen er skyldig, er dette et nytt nivå av utspekulert kynisme.

 

Det er viktig å ikke trekke for mange konklusjoner før en eventuell dom. Likevel hadde PST neppe gått så sterkt ut dersom det ikke forelå bevis. Og dersom Bertheussen faktisk tente på egen bil, er det nærliggende å tro at de andre truslene også er fabrikkerte. En hendelse som fikk mye oppmerksomhet er da Waras garasje ble nedtagget med påskriften ”rasisit”. Sakens nye opplysninger gjør det vanskelig å la være å tenke at også dette var en iscenesatt hendelse, med feilstaving som et bevisst forsøkt på å legge skylden på norske minoriteter.

 

Angrepskampanjen Bertheussen har ført mot Black Box-teateret fremstår i ettertid som en projisering av hennes eget, avsindige sinn. For en kvinne som etter eget utsagn avskyr offentlig oppmerksomhet, er hennes hyppige facebook-oppdateringer, der hun kaller regissør Pia Roll en ”løgner” og tar til motmæle mot ”konspirasjonsteorier”, påfallende. I etterpåklokskapens lys må man spørre seg om det åpenbare: hvorfor skulle det ikke vært konspirasjonsteorier her?

 

I utgangspunktet var det lite sannsynlig at en fyr som Wara - som ble lansert til justisministerposten som et moderat alternativ til Sylvi Listhaug - skulle bli utpekt som et særskilt offer. Bertheussens besettende kritikk av Black Box fremstår som et klart motiv, om enn formålsløst og absurd. Merkeligst var det at disse hendelsene skulle forekomme de gangene justisministeren var borte; sist på fotballtur mens bilen plutselig tok fyr. Kanskje forklaringen rett og slett bunner ut i at hendelsene inneholder de tre uslåelige komponentene for å sprite opp en hver grå vinterdag: drama, oppmerksomhet og sympati. Og det fikk Bertheussen. I bøtter og spann. Kanskje såpass mye at det utviklet seg til en avhengighet. Kanskje var det ikke fullt så digg med en rolig helg likevel.

 

Hvorvidt justisministeren visste om det som trolig foregikk i eget hjem, etter min mening, av sekundær interesse. Wara er enten like kynisk som hans siktede samboer eller bare uvitende. Uvitenhet frigjør han for strafferettslig ansvar, men uansett hva som er tilfellet er Wara både uegnet og ferdig. Selv om vi lever i feminismens endetid, tillater jeg meg å si følgende: hvis det stemmer at Wara har hatt så liten oversikt over hva slags selv-destruktiv kriminalitet samboeren hans gjennom 24 år har foretatt seg på hjemmebane, har han heller ikke tillitt til å lede nasjonens viktigste departement. Ja, dette er gyldig kritikk. Nei, det er ikke flåsete ment.

                                                                 

Det er flere som må spise ordene sine hvis PSTs siktelse er feil; hvis ikke er det ingen grunn til å behandle kriminelle FrPere annerledes enn andre kriminelle. Denne saken er riktig nok tragisk, men den er langt mer enn en personlig tragedie.