En parlamentarisk gransking tvinger seg fram?

Vi har sluppet reven inn i hønsegården og miljøbevegelsen inn i statsbyråkratiet. Og vi har satt folk som Erik Solheim, Bård Vegar Solhjell og Ola Elvestuen i statsrådsstolen. "Vi" skal her leses som folket, representert av stortingsflertallet.

Etter hvert som gutta har vokst seg større og kvalifisert seg for toppstillinger i WWF og det internasjonale miljøbyråkratiet, lar de oss få innblikk i hvilke holdninger som lå i bunnen da de skjøttet den midlertidige rollen som norske toppolitikere. Her er for eksempel et utdrag fra den siste avisartikkelen til generalsekretær Solhjell:
"Slik (rovvilt-)nemndene fungerer i dag, framstår de nærmest som en interesseorganisasjon  mot rovdyr der nemnds-medlemmene går stadig lengre  i å misbruke  sine roller  som forvaltere av nasjonal politikk for å promotere egne politiske standpunkt uten å ville forholde seg til norsk lovgivning".

Det må være befriende  å få gitt uttrykk for egne holdninger igjen. Men for Stortinget bør vel tilfellet Solhjell ikke begrense seg til dette. Og hvis det er uhensiktsmessig å lete etter åpninger for å finne svar på de problemer innen norsk rovviltforvaltning som jeg har pekt på, blant annet i en nylig dobbeltkronikk på denne nettsiden, må en da kunne ta en tidligere statsråds beskyldninger om lovbrudd alvorlig?

En parlamentarisk gransking er trolig den beste måten for å komme uvesenet til livs. Da må en gjerne ta utgangspunkt i påstandene fra generalsekretæren.