En ny folkeavstemning i Storbritannia

Det ulmer på de britiske øyer. Det er uenighet om hva Brexit skal bety og noen avtale med EU er fortsatt i det blå.

To ministre fra Brexit-fløyen har forlatt regjeringen og statsminister May har et svært knapt flertall i Parlamentet. Debatten om en ny folkeavstemning har blusset opp. Mange er uenige i det, og ser det som om taperne vil ha omkamp. Det vil også være svært vanskelig å avvikle en folkeavstemning før mars neste år, da britene etter planen skal være ute av EU. Likevel er det vanskelig å se noen prinsipielle grunner mot en ny folkeavstemming. Tross alt har vi med et parlamentarisk demokrati å gjøre og folkeavstemninger skal bare spille en rådgivende rolle. Det er r noen prinsipielle grunner for en ny folkeavstemming.

For det første stemte ikke britene over hvilken tilknytning Storbritannia skulle ha til resten av Europa etter Brexit. Hva Brexit konkret skulle bety var ikke debattert. Alternativene var ikke klare. I Norge hadde vi som kjent en folkeavstemning over et forhandlingsresultat med EU. En ny folkeavstemning i Storbritannia burde være over om en godkjente forhandlingsresultatet, eller om en burde forbli i EU.

For det andre er det blitt framsatt anklager om løgn, juks og brudd på reglene om pengestøtte. Flere fra Forlat EU-kampanjen er allerede blitt bøtelagt for brudd på disse reglene. En tverrpolisk gruppe på 50 som inkluderer konservative parlamentsmedlemmer har nå anmeldt disse forholdene og vil ha en grundig undersøkelse av bruddene på prosedyrene. Tidligere regjeringsmedlem fra Labour, Ben Bradshaw, som var en av initiativtakerne til anmeldelsen sier at det ikke har vært noe større spørsmål etter krigen enn dette, og da må vi være sikker på at tingene gikk riktig for seg. Forlat EU-kampanjen brøt både lovens ånd og bokstav. I tillegg kommer at det var et knapt ja-flertall for Brexit, og at det var flertall for fortsatt EU-medlemskap både i Skottland og Nord-Irland.

For det tredje er det nå blitt klart at kravene fra Storbritannia overfor EU ikke kan imøtekommes uten at EU undergraver seg selv. Forhandlerne vil ha i pose og sekk. De vil ha adgang til det indre marked, men vil ikke ta de forpliktelsene det innebærer. De vil ikke godta EU-domstolens overhøyhet og de fire frihetene, og i særdeleshet de som dreier seg om arbeidsinnvandring. Som EUs sjefforhandler Michael Barnier sier, «Storbritannia ønsker altså å ta tilbake suverenitet og kontrollere sine egne lover, som vi respekterer, men landet kan ikke be EU om å miste kontroll med sine grenser og lover». Denne problematikken, om Storbritannias forpliktelser overfor Europa og overfor europeisk integrasjon, var ikke framme i debatten før folkeavstemningen. Ville velgerne stemt som de gjorde om de hadde visst hva konsekvensene for andre ville blitt? Storbritannia har vært med på å forme EU slik det er blitt, og har derfor et ansvar.

Folkeavstemninger passer ikke til å handtere kompliserte spørsmål, og de misbrukes ofte, og de tjener andre formål. I Storbritannia var det hensynet til det konservative partiet som fikk tidligere statsminister Cameron til å gå inn for folkeavstemning om fortsatt EU-medlemskap. Folkeavstemninger er ikke noe godt mål på folkets vilje, men når en først har anvendt dem, må en bruke dem på nytt om konfliktene blir uoverstigelig. Bare folkeavstemninger kan omgjøre folkeavstemninger. Det er ikke sikkert resultatet av en ny folkeavstemning blir et annet, men i det minste har da prosessen vært bedre.