En nødvendig folkelighet

Sonjas kamp og seier for kjærligheten har hatt vidtrekkende konsekvenser.

Vi nærmer oss et grunnlovsjubileum som kunne vært en gyllen anledning til å diskutere Norges styringsform. Men debatten om hvorvidt Norge bør bli republikk, er dessverre så godt som død. Da blir det monarkiet vi har, og hvordan det utvikler seg, desto viktigere. I går kom biografien om dronning Sonja. For den yngre garde er det vanskelig å se for seg dronningen som en slags kjærlighetens revolusjonær, og hun framstår heller ikke som spesielt folkelig i dag. Men hun var en kvinne av folket, og det har hatt og har fortsatt enorm betydning.

Kong Olav var kjent som «folkekongen», men det var en sannhet med store modifikasjoner, i hvert fall hvis man med det mener at han på noen som helst måte var folkelig. Olav V kom fra en gammel, rojalistisk tradisjon: Kongemakten kom fra Gud, noblesse oblige, og blod er viktig. Derfor var ikke Sonja velkommen i kongefamilien. Det tok ni år fra hun møtte sin prins til kong Olav godtok at sønnen forlovet seg med sitt hjertes utkårede.

At de to giftet seg i 1968, året for det store sosiale opprøret i Europa, er i grunnen ganske betegnende. For det er liten tvil om at Sonjas kamp og seier for kjærligheten har hatt vidtrekkende konsekvenser, både for vårt eget og nabolandenes kongehus. Det å åpne for andre valg av partnere enn andre kongelige og adelige, har etter alt å dømme vært helt avgjørende for den moderniseringen av kongehusets rolle vi har sett etterpå.

I dag har vi et kronprinspar som deltar aktivt i samfunnsdebatten, stiller seg på de svakestes side og bidrar til integrering, mangfold og miljø. Kongehusets har også vist en nærhet til det norske folk etter 22. juli, som har betydd mye for mange. Andelen blått blod i Norges kongehus er på sterkt vikende front, men de omformer sin rolle i et heseblesende tempo. Trolig bidro Sonjas inntog på Slottet til at monarkiet har lykkes i en nødvendig omstilling.