Nyheter

En mening om denne “debatten” som er utsagn, og ikke en debatt.

Jeg leste en rapport utarbeidet av Fontene, der mange offentlige ansatte opplever at de er utsatt for netthets. Dette gjelder spesielt ansatte i barnevernet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Rapporten er basert på de ansattes EGNE opplevelser, ikke objektive fakta må det understrekes. 

Leder i FO, Mimmi Kvisvik er raskt på banen for å støtte egne medlemmer.

Tross gjentatte muligheter for å kommentere dette debatt innlegget, har hun valgt å la vær.

Artikkelen ligger her:
Jeg mener at trusler er uakseptabelt og på ingen måte kan forsvares. Jeg mener også at slik Kvisvik fremstiller saken så skjerpes frontene betydelig, og dette er ikke til hverken barnas, foreldrenes eller de ansattes beste. Vi trenger et kompetent barnevern. Jeg påstår at vi i dag har et barnevern med store kompetansemangler, både når det gjelder traumer, tilknytning, skader, hjelpetiltak, foreldreferdigheter og resiliens, men også i høy grad noe av det viktigste; relasjonskompetanse. 
Og uten tilstrekkelig relasjonell kompetanse der det rettes et blikk på barneverns ansatte EGEN rolle, egne ferdigheter og egen kommunikasjonsmåte, er arbeidet med å verne barn helt fånyttes. 
Da skapes store konflikter, krenkelse og hat hos foreldre. I tillegg er det slik at norsk barnevern i svært liten grad har lykkes med sitt store mandat: å investere i barndommen slik at det blir velfungerende voksne.

Som Killén skriver; " Barndommen varer i generasjoner".
Men den offentlige omsorgen er i liten grad i stand til å kompensere for mangler i omsorgen barna fikk hos foreldrene, og i mange tilfeller forverrer det offentlige barnas situasjon og psykiske helse. Barn flyttes rundt som pakker, og påføres svært ofte langt større emosjonelle sår enn de ville fått om de ble boende hjemme. 
Det offentlige blir den største overgriper. Noen ganger flyttes barn også uten grunn, og det begås åpenbare justismord.
Når man så vet dette, både via forskning men også erfaring fra barn, unge og voksne som forteller om dette, hvordan reagerer da både foreldre og pårørende når det de har kjærest blir tatt fra dem, potensielt skadet og det gjøres på en måte som ofte er ufaglig, avspeiler inkompetanse og manglende empati. Jo, de blir sinte. 
Og hva sier professor i sosialpsykologi om nettopp denne type atferd, jo det vurderes som normalt. Sitat hentet fra svanesaken; Det er ikke det spor rart, ifølge Torill Christine Lindstrøm, professor i samfunnspsykologi ved UiB. - Jo mer omsorg og tilknytning du føler for noen, jo mer rasende blir du på den som skader dem, sier hun. 
Ifølge Lindstrøm har det ingenting med ekstremisme, psykopati eller sære personlighetstrekk å gjøre. Når konflikter eskalerer – og det pleier de å gjøre – ser man bare sin egen sak. 
Det er helt normalt. Så stor forståelse skal man altså ha om folk mister besinnelsen om en svane, men altså IKKE om det handler om egne barn. 
Denne ensidige, unyanserte fremstillingen fra Fontene og Kvisvik er også med på å spisse frontene og vil IKKE på sikt sørge for et bedre arbeidsmiljø for de ansatte. 
Det er trist at vi alle, både foreldre, barn, politikere, barnevernsansatte og de utdanningsinstitusjoner er enige om at det er grunnleggende feil på dette systemet. 
ETT symptom på dette er hets mot de ansatte. 

Det å bare kritisere foreldre og foresatt blir fullstendig feil og en farlig vei å gå.

I tillegg viser denne påståtte hetsen i alle fall at Trommald sitt mantra om at 80 % er fornøyd med barnevernet er fullstendig uriktig og en forestilling som kun er i Bufdir sin idylliserte verden. 

Humanisering av barnevernet er den eneste veien å gå. Det innebærer å behandle barn og foreldre med respekt, færre akuttvedtak, nettverksplasseringer, arbeid med å jobbe med tilbakeføringer og ivaretakelsen av barnets nettverk i tillegg til et reelt godt forebyggende arbeid. 
Bare fokus på symptomer som at det er hat og kritikk på nett, at foreldre rømmer landet, at de er redde og ikke vil samarbeide vil ikke føre til grunnleggende endringer i de alvorlige sykdomstilstander det er i dette systemet i dag. 
DET er et fokus Kvisvik og Trommald burde ha som ville være langt mer konstruktivt, OGSÅ for de ansatte i denne tjenesten. At barnevernet i dag også har et dårlig rykte, at foreldre er livredde kan de i stor grad takke seg selv for.

Jeg tror med stor sikkerhet at Kongsberg og Røyken kommuner, der det arbeides annerledes, vil møte mindre kritikk og hets etterhvert.
Sykefraværet ligger nå på under fire prosent, som er lavt i barnevernet. I 2014 lå gjennomsnittet på om lag 8 prosent, en periode var det oppe i 18 prosent.

Stein Ingebretsen roser ledelsen for godt samarbeid med fagforeningen og har opplevd prosessen som faglig utviklende.

Som der står i artikkelen om Kongsberg sitert over her, viser dette nok akkurat hva jeg her påpeker.   

Mer fra: Nyheter