Debatt

En liten mann fra Verdal

Robert Eriksson beskriver seg som en enkel gutt fra bygda som aldri har profilert sitt privatliv i kjendispressen. Men i bokform er det helt greit.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Tidligere arbeids- og sosialminister Robert Erikssons selvbiografi «Bare gjør det – trofast rebell for Siv og Erna» er historien om hvordan lille Eriksson, fra en fjellgård øverst i Verdalen, havnet ved kongens bord – og hvorfor han to år seinere måtte forlate det gode selskap.

Eriksson skriver at han ikke er bitter. Samtidig sier han flere ganger at det var galt at han måtte ut av regjering. Eksministeren forsikrer at han ikke sur, men han kaller det «amatørmessig» at partileder Siv Jensen ikke ga ham jobben som generalsekretær i partiet.

Dette er ikke de eneste selvmotsigelsene i Erikssons biografi.

Til tross for at Eriksson har hatt verv i Frp siden 1991, vært stortingspolitiker i nesten ti år og leder av arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget i fire år, nynnet han på DDE-sangen «Det umulig e mulig» idet han var på plass på kontoret i departementet. At han, den enkle karen fra bygda, kunne havne her, viser at alt er mulig.

Eriksson kom inn i departementet med en plan om å lede, ikke bli ledet. Men, ifølge han selv, ble han motarbeidet fra dag én.

Mens Eriksson beskriver seg selv som «Gutten fra Verdal som sier det på sin måte, som sier det han mener», gir han embetsverket karakteristikker som tungrodd, formalistisk og byråkratisk. Det la attpåtil ut snubletråder for ministeren. Eller forklart med Erikssons ord: «Jeg sier ikke at de var illojale, men de forsøkte hele tida ikke å gjøre det jeg ba dem om».

Et eksempel er at Eriksson mener Nav-sjef Joakim Lystad motarbeidet ham. Lystad og departementsledelsen sto i ledtog i saken om IKT-modernisering av Nav. De ville kneble ham, sa Erikssons magefølelse. Etter hvert fikk Eriksson nok av Nav-ledelsens «obstruksjon». Lystad fikk sparken.

Det baller på seg. Ifølge Eriksson motarbeidet også departementsråden ham. Etter hvert jobbet også kommunikasjonssjefen mot ministeren. Hans eget departement lakk informasjon til pressen. Som om ikke det var nok: Da ministerkarrieren sang på siste verset, lekket Statsministerens kontor informasjonen om hans avgang til departementsråden før han selv visste det. Også Frps ledelse dolket ham i ryggen: Frps spinndoktorer fortalte pressen at Eriksson var ferdig før nyheten hadde nådd ham. Men ikke la det være noen tvil. «Jeg er verken sur eller bitter», forsikrer Eriksson i siste kapittel.

Ifølge bokas tittel er Eriksson en rebell. Samtidig forklarer Eriksson at han ikke var kontroversiell nok til å få bli på sin post. Eriksson logikk er at han ikke ville ha blitt byttet ut dersom han var mer en bråkebøtte – mer en rebell? – for da ville det blitt «så fordømt mye bråk av å bytte meg ut».

Selv om Eriksson åpenbart hadde en ekstremt dårlig tone med sitt embetsverk og med LO, er det ingen grunn til å tro noe annet enn at han ble byttet fordi Frp heller ville ha en egen innvandringsminister. Dette har vært en våt Frp-drøm helt fra Carl I. Hagens tid. Men med boka heller Eriksson tennvæske på spekulasjonsbålet:

Selv om journalister i det politiske miljøet lenge har visst om en påstått affære mellom Eriksson og hans rådgiver, Ulrikke Holmøy, er det Erikssons egen fortjeneste at deres forhold når offentlighetens lys.

Eriksson skriver at han aldri har profilert sitt privatliv i kjendispressen, men i boka er det han selv som legger ut om den nære kontakten med rådgiveren. Enkelte i embetsverket reagerte, pressen snuste rundt og ryktene ble etter hvert så sterke at de nådde statsminister Erna Solberg. To ganger ble Eriksson kalt inn på teppet for å avkrefte forholdet. Da han sluttet som statsråd, ble det spekulert i at avgangen hadde sammenheng med det påståtte forholdet. Det er kanskje ikke så rart at noen stilte spørsmål. Hva var det Eriksson selv ville vite da Siv Jensen ga han fyken? Jo, ifølge hans egen bok, var det om avgangen hadde noe å gjøre med ryktene rundt ham og rådgiveren.

Mer fra: Debatt