En liten historie om en gutts liv

Dette er Erik. Her er han kanskje et år gammel. Han ble født i 1942. Jeg tenker på ham når jeg ser at folk mener at vi ikke har ansvar for barn fordi de er «djevelens yngel». Det mente folk om Erik også. Han var min far.

Hans far var tysk soldat, en ung og stram kar som traff Eriks mor tidlig på våren i 1941. De ble vel forelska, og bestemor ble gravid. Jeg tror ikke Herbert (som han hette) rakk å se barnet sitt engang før han bare 21 år gammel falt ved Østfronten, samme året som Erik ble født. Vi kan jo bare tenke oss hva slags traume det må ha vært for den unge moren som opplevde alt dette på en gang.

Med freden i 1945 kom også oppgjøret med okkupasjonsmakten, min bestemor ble arrestert og internert i en leir med såkalte tyskertøser. Antagelig ble hun snauklipt også, men jeg våget aldri å spørre, skammen går jo som kjent i arv.

Over hele landet ble det åpnet egne leire for tyskerjentene. Andre land var om mulig enda mer hensynsløse i forfølgelsen av kvinnene, men Norge var bortimot alene om å uttrykke frykt over hva barna kunne vokse opp til – en slags «femtekolonne» i det norske folk – og med sitat: «tyske gener nedlagt i seg som verden nå har sett mer enn nok av».

I fullt alvor diskuterte man å sende mødrene og barna til Tyskland, et land som lå fullstendig i ruiner. Fra topper i norsk psykiatri ble det sagt at de anslagsvis 9.000 mødrene var «arvemessig mindreverdige» og det såkalte Krigsbarn-utvalget endte opp med å anslå at om lag 2.500 av barna hadde arvet «sjelelige defekter». De skulle angivelig være «åndssvake», som de kalte det på den tiden.

Nazistenes ideer om rasehygiene fikk leve videre fra topp til bunn i det norske samfunnet. Det er trist å se at så mange fremdeles holder fast ved dem. Det er trist at barn fremdeles i 2019 skal lide for sine foreldres skyld.

---

Treåringen Erik ble igjen hos bestemor etter krigen. Moren hans kom egentlig aldri tilbake. Hun fant en mann som var vakt i interneringsleiren, giftet seg og ble boende i nærheten. Veldig langt unna ungen sin og fordømmelsen.

Erik kjempet hele sitt liv mot skammen, ville så gjerne vise at han fortjente å høre til, men klarte aldri å overbevise seg selv om at han var god nok. Han var visst sjarmerende, vittig og intelligent. En livat gutt som gjorde seg gjeldende både i idrett og med så mangt annet.

Jeg har blitt fortalt at han aldri et sekund glemte at han var tyskerunge, og sørget egenhendig og med stor autoritet for at «tyskerunga» alltid sto bakerst  når goder skulle fordeles. Jeg klarer ikke å la være å gråte når jeg ser det for meg. Han drømte gjennom hele barndommen om at faren hans likevel ikke var død, og snart ville komme og befri ham. For det tok på å bære foreldrenes synder.

Gutten hadde utvilsomt muligheter i kraft av alt han hadde i seg, men det var ikke nok. Etter militærtjeneste og ei tid på sjøen, døde bestemoren. Da gikk det bratt utforbakke.

Han hadde for lengst funnet alkoholen, rusen. Der kunne han gjemme seg bort og glemme at han ikke hørte til, og ikke strakk til. Ikke som mann, ikke som far, ikke som noe egentlig. Jeg tror han brukte alle sine krefter i oppveksten på å bevise at han var god nok, en gang på vegen ga han ganske sikkert opp.

Jeg kjente ham ikke. Moren min pleide å si at vi ikke kunne regne med ham, det var bare sånn det var. Hun la bestandig til at han ikke kunne noe for det, hun fantes ikke bitter.

Som Erik, ønsket også jeg meg så inderlig en far. Ingen av oss fikk det ønsket oppfylt.

Han holdt seg i live til han ble 43. Da døde han, alene, full og fattig på en fortauskant i Oslo.

Moren hans begravet ham, jeg tror ingen var invitert i begravelsen.

Ironisk nok har hun gitt ham en barnegrav.

En liten stein med små bokstaver og en engel som passer på.