Debatt

En likestillingsdebatt på avveie

Politikerne må våkne opp før alt vi har kjempet for av kvinners likestilling rakner fullstendig.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

En fastlege sa noe klokt i en samtale om hva det aller viktigste for et nyfødt barn, og barn generelt er.

Det lød: «For at et barn skal føle seg trygg og ivaretatt, trenger mor å kjenne på akkurat det samme. Så enkelt er det». Så åpenbart er det dessverre ikke for alle som sitter ved makta og med jernhånd gir kvinner mindre plass, anerkjennelse og muligheter hva helse og fremtid angår.

Les også: «Fødsler blir i hovedsak styrt av frykt, effektivisering og penger»

Over en lav sko nedbemannes fødeavdelinger og dermed jordmødrenes kapasitet til å følge opp kvinner i fødsel og barsel tilstrekkelig. Fødeplasser over hele landet legges ned. Nybakte mødre, hvor mange av dem i år i tillegg har måttet føde alene under en pandemi, anses likevel og fortsatt ikke som en sårbar nok gruppe med behov for omsorg og støtte inn i det fjerde trimester og ny tilværelse.

Er ikke én av oppgavene til politikere å sjonglere flere fokusområder samtidig?

Sier det seg ikke selv at et ni måneders langt svangerskap, etterfulgt av fødsel og en pangstart inn i en ny tilværelse, krever restitusjon og tilvenning? Jeg har fortsatt til gode å høre om idrettsutøvere som piskes tilbake i løypa dagen etter en operasjon, uten tid til å restituere og bygge seg opp igjen. For mange nybakte mødre oppleves dagens forhold på sykehusene slik. Det er skremmende.

Kvinner må i tillegg sykemelde seg når de har krevende svangerskap, som om det å bære frem et barn er en sykdom. Det er en enorm fysisk og psykisk belastning, men ikke en sykdom.

Ikke rart vi får forkvaklede holdninger om hva det å gå gravid faktisk er?

Les også: – Det er klart det blir klikk om man drar frem en influenser med en skrekkhistorie

Diskriminerende holdninger og lettvinte unnskyldninger som «hun er så hormonell at hun ikke bør ta store avgjørelser» eller «gravide kvinner er mer utilregnelige enn andre» får raskt grobunn med slike faktafeil. Kvinnesyn som dette bør høre fortiden til, ikke bli en del av vår gryende generasjons virkelighetsoppfatning!

At vi fortsatt diskuterer hva likestilling er i 2020 er både overraskende og flaut. At det nå også argumenteres for at menn diskrimineres av kvinner er bare trist, særlig når kvinner selv stiller seg bak påstanden. Hvordan kan vi for eksempel kalle det likestilling å overføre de ukene i permisjonen mor har kjempet for til far for at han skal bli mer likestilt i hjemmet? Hvor i likestillingens navn er logikken bak å presse mor ut i ulønnet permisjon hvis hun ikke er klar for å gå tilbake i jobb av ulike årsaker? Ikke alle er tilbake til «normalen» seks måneder etter en fødsel, og langt fra alle babyer har gått over til fast føde etter et halvt år utenfor mors liv.

Likestilling innebærer like rettigheter uansett kjønn, alder og bakgrunn.

Å frata kvinnen grunnleggende rettigheter som den fødende, er dermed ikke en debatt om likestilling. Det blir stående som et spørsmål om menneskeverd og økonomisk gevinst for staten. Dagens forhold vil komme til å koste oss dyrt! Manglende ivaretakelse av barselkvinner og nybakte familiers helse og individuelle behov vil utgjøre en fremtidig kostnad det er vanskelig å se omfanget av.

Å måtte kjempe og nærmest forsvare valgene man tar for seg og sin familie i en allerede sårbar tid, er en ytterligere krevende belastning å påføre en nybakt mor.

For hva skjer når mennesker opplever frihetsberøvelse og overstyring av eget liv?

Les også: «Å være pappa på nyfødtintensiven er ikke gøy, men det gir i det minste en del perspektiv»

Vi blir sinte, desperate og nedlatende. Ord som «puppefeminisiter» og «ammeekstremisme» beskriver en gruppe kvinner som tilsynelatende skal forherlige ammingens effekt for mor og barn. De samme kvinnene påstås det at bruker amming som en forlengelse av likestillingsdebatten i forbindelse med tredelingen av permisjonen.

Det er både misvisende og feil. Hovedårsaken til opprøret er, etter hva jeg er oppfattet, at den nye ordningen overhodet ikke tar høyde for hvor ulike familier, foreldre og ikke minst barn er. Den oppleves som svært rigid, og for familier over hele landet, som en økonomisk utfordring. Ikke alle har en 9-til-16-jobb. Ikke alle får barnehageplass når permisjonen er over. Langt ifra alle barn er klare for å skilles fra mor når hennes snaue tid hjemme er omme.

Alle må med! Ammende og flaskemødre, enslige, turnusarbeidere, deltidsansatte, studenter og de faste timeplaner. Det er ikke en konkurranse om hvem som er den beste moren med det sunneste barnet! Målet vi alle vel bør hige etter er at hver eneste mor, tilbys like muligheter, rettigheter og anerkjennelse.

Les også: Theas fødsel og barseltid ble krevende. Nå vil hun hjelpe andre (+)

Uansett amming eller ei, hvordan hun og partner organiserer permisjonen seg imellom, om kvinnen vil satse på karriere og/eller familieliv, eller hva slags barnehageløp de velger for sine barn. Alle fortjener å møtes med respekt og omsorg, alle gjør så godt de kan for barn, familie og egen helse. Det minste vi kan kreve av politikerne i vårt vellykka, innovative land er samme holdning og ønske om å yte tilsvarende for de som føder oss nye liv, og med det en fremtid.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.

Mer fra: Debatt