Krise for hvem?
Ordet ”krise” stammer fra det greske krísis som betyr ”avgjørelse; dom”. I Store norske leksikon står det at en krise defineres som: ”vanskelig situasjon, avgjørende vendepunkt, plutselig forandring”.
Det er ingen tvil om at det antall flykninger som nå kommer til Norge og Europa representerer utfordringer. Men når media og politikere velger å kalle situasjonen for en ”flyktningkrise”, dekker det over at språket bevisst utnyttes som et maktmiddel.
En viktig faktor er at det skjuler for hvem dette er en krise. Det mest åpenbare vil være å påpeke at det selvsagt er de menneskene på flukt fra krig og ulevelige forhold som er i krise. I løpet av 2015 har vi sett at ”flyktningkrisen” vel så godt beskriver hvordan de europeiske landene ikke har vært i stand til hverken å ivareta grunnleggende mottak eller menneskerettigheter i møte med flyktningene.
Den norske krisen.
Det norske mottaksapparatet har i det siste vist seg som et system i krise. Dette ble understreket da Norge ble påklaget av Helsingforskomitéen til UNHCR, fordi flyktninger ble nektet å søke asyl på den norsk-russiske grensen. Nå ser vi at flyktninger står overfor tvangs-retur til Russland fra Finnmark, uten at det foretas reelle individuelle vurderinger av asylsøknader eller menneskerettslige hensyn. Regjeringens regime på grensen til Russland ligner mer en enkel deportasjonsstrategi, enn en verdig og human vurdering av enkeltskjebner.
Dette er et eksempel på at norske myndigheter yter en form for ”repressiv toleranse”. Filosofen Herbert Marcuse beskrev dette ved at rommet for frihet og ytring i et samfunn begrenses til det spekteret makten til enhver tid setter for sine undersåtter. Når rommet for toleranse overskrides, åpenbarer maktens repressive side seg. I denne situasjonen er det ”de andre”; flyktningene som undertrykkes. Det er alarmerende at vår regjering enkelt setter menneskerettigheter til side, og legitimerer dette med en krisesituasjon. Det er åpenbart at deportasjonene blir brukt som et signal til andre på flukt om ikke å ta veien gjennom Russland til Norge. Vi ser samtidig at ordet flyktning er blitt et synonym for krise. Det er ikke mer enn 70 år siden mange finnmarkinger måtte flykte fra en øde og nedbrent landsdel. I den siste tiden har vi sett at flere i lokalmiljøet der har engasjert seg mot deportasjonene av flykninger på Norges nord-østlige grensepost. De har ikke glemt sin historie, men det har åpenbart den nye minister Listhaug som gjør sitt beste for å fremstille flyktningene som noen vi bør frykte.
Krisens realpolitikk
På et mer overordnet plan er også ordet ”krise” med på å gi inntrykk av at dette er en uventet eller ”plutselig forandring”, som har oppstått uten at noen ansvarliggjøres. Vestens intervensjoner i Syria og Afghanistan er, om det settes i perspektiv, ikke tilfeldige historiske hendelser. Flyktningsituasjonen i Europa er en direkte konsekvens av realpolitiske strategier, satt i gang av USA, NATO, Assad og flere europeiske land. Bevisste militære strateger og politikere vet at utfallet av en pågående krig er sivile på flukt. Den pågående ”krisen” kan ikke betraktes som en ”plutselig forandring”.
I et sentraleuropeisk perspektiv kan man ikke si at Norge har en krise i kapasitet. Det vi har er en Høyre-og FRP regjering som tjener på fryktretorikk. Land som Italia, Hellas og Libanon står derimot overfor enorme problemer i møte med flyktningestrømmen på grensen til Syria og over Middelhavet. Samtidig er det flere innenfor EU som tar til orde for økt sjømilitær patruljering og bygging av murer langs unionens yttergrenser.
En gjentakende krise.
Ordet ”krise” benyttes ofte som et nødvendig steg mot en ny utvikling. Flere i det sivile samfunnet har forsøkt å finne konstruktive aspekter ved strømmen av flyktninger til Norge. I politisk teori kan man kalle et slikt perspektiv for en agonisme; at man forsøker å finne konstruktive elementer i politiske konflikter. Dette er prisverdig og nødvendig.
I artikkelen ”Foucault and the ”current” refugee crisis” på nettsiden til Open Democracy minner Jennifer Bagelman (Assisterende Professor i Geografi ved Victoria Universitetet, Australia) oss om at filosofen Michel Foucault (1926-1984) har noe å lære bort om dagens situasjon. I et intervju i 1979, der tema var flyktningkriser i Vietnam og Kambodsja, hevder Foucault at den daværende situasjonen var konsekvensen av en kolonial grensepolitikk. Foucaults poeng var at folkevandringer og internt fordrevne mennesker ikke kan betraktes som historisk fortidige fenomen. Flyktningstrømmer er dømt til å gjenta seg, så lenge man fortsetter å basere seg på utdaterte landegrenser. Foucault oppfordret under en tale i Genève i 1981 til internasjonal sivil motstand mot reaksjonene på den daværende flyktningkrisen, som innebar interneringsleirer med leveforhold som lignet konsentrasjonsleirer.
I dag bør vi også rette vår motstand mot at Europa skal være en uinntagelig festning mot resten av verden. Bagelman fremhever også positive tendenser til mobilisering i det sivile samfunnet med bevegelser som ”No One is Illegal” i Frankrike og resten av kontinentet. Det samme engasjementet har vi også sett her hjemme med organisasjonen ”Refugees Welcome To The Arctic”, og mange andre.
Vi må være oss bevisst hvilken makt og kilde til kunnskap som ligger i ordene vi bruker. Flyktningen blir ikke skapt ut av en ”plutselig forandring”, men tvinges på flukt som følge av en mengde politiske feiltrinn som Vesten og Europa i stor grad er ansvarlig for selv. Der stormaktene og unionene feiler, tar sivilbefolkningen og deres organisasjoner det viktigste ansvaret; å ønske mennesker i nød velkommen.