Det kommersielle helsekonsernet Aleris vil kjøpe sin største konkurrent Teres Medical Group. Det betyr at Norge vil ha en kommersiell helsemonopolist når regjeringen åpner for fritt behandlingsvalg. Helseminister Høie foreslår at pasienter selv skal få velge om de vil behandles på privat eller offentlig sykehus, men at finansieringen uansett skal skje ved bruk av skattepenger. Det kaller han fritt behandlingsvalg. I dag finnes det to store private sykehuskjeder i Norge. Teres Medical Group, en samling av klinikker og sykehus med spesialisering innen kirurgi og Aleris som i tillegg til barnevern, rusomsorg og eldreomsorg også leverer et bredt spekter av sykehustjenester.
Begge er kommersielt drevet og eid av finansfond. Dette er de eneste private aktørene som i dag har tilstedeværelse i alle helseregioner. Resultatet av oppkjøpet er en helkommersiell helseelefant som strategisk kan kjøpe opp eller trampe ned sine eventuelle konkurrenter. Derfor må også oppkjøpet godkjennes av Konkurransetilsynet. Fri konkurranse skaper ikke mangfold. Det skaper private monopoler. Men denne saken handler ikke bare om kommersielt helsemonopol. Det handler om å forstå hvordan det private helsemarkedet utvikler seg, og hvilken risiko vi som samfunn eksponerer oss for når vi gir de kommersielle helseselskapene større plass, flere offentlige skattekroner og mer makt.
Teres Medical Group er skapt av det finansielle oppkjøpsfondet FSN Capital. I 2007 kjøpte FSN de første klinikkene i det som nå utgjør Teres Medical Group. Siden har FSN kjøpt et stort antall uavhengige klinikker, slik at Teres i dag er en kjede bestående av 17 klinikker. Dette var strategien til FSN da de startet arbeidet med Teres. En oppkjøpsstrategi vi også kjenner fra de store kommersielle kjedene innen barnevernet og barnehagene. I et ustabilt globalt finansmarked, er offentlig sektor i Skandinavia et svært interessant investeringsobjekt.
Oppkjøpsfondenes oppgave er å øke verdien av andres og egne penger gjennom å kjøpe selskaper billig og selge dem dyrt. De ønsker også å minimere skatt og offentlig innsyn gjennom å registrere seg i skatteparadis. FSN Capital er for eksempel registrert på Jersey. FSN har nå gjort jobben med å skape Teres. Nå er de klare for å selge. FSN har eid Teres i åtte år, noe som er lenge for et oppkjøpsfond som gjerne har eierhorisont på tre til sju år. Men nå skal altså gevinsten realiseres. Sannsynligheten for at offentligheten får vite salgsprisen eller hvor mye FSN har tjent for sine investorer og forvaltere, er svært liten. Oppkjøpsfondene er ikke interessert å snakke om hvor mye penger de tjener.
Aleris er også et selskap skapt av oppkjøpsfond. Det Wallenbergkontrollerte oppkjøpsfondet EQT kjøpte i 2005 ISS Health Care og Carepartner. EQT slo de to selskapene sammen til Aleris. EQT er registrert på skatteparadiset Guernsey. I dag er Aleris eid av det mest sentrale selskapet i Wallenbergsfæren, Investor AB, et mer langsiktig investeringsfond. Investor AB er registrert i Sverige, men har flere eierposter i skatteparadisselskap, blant annet i Nederland. Aleris AS sine tre datterselskaper Aleris Helse AS, Aleris Omsorg AS og Aleris Ungplan og Boi AS omsatte i 2013 for 1.864.152.000 kroner, altså nesten 2 milliarder. De hadde et samlet resultat før skatt på drøyt 125 millioner kroner. Kjøpet av Teres vil tilføre Aleris ytterligere en halv milliard i omsetning.
I en kommentar til finansnettstedet E24 sier administrerende direktør i Aleris Helse, Grethe Aasved, at det er viktig å minne om «at private sykehus kun utgjør 1–2 prosent av det totale offentlige helsetilbudet, så også etter at dette oppkjøpet er gjennomført vil vi utgjøre en marginal markedsandel i Norge». Det er riktig. Men at de kommersielle er i ferd med å få monopol i det private markedet nevner hun ikke. Dessuten er jo poenget er at Aleris og regjeringen ønsker å øke markedsandelen og da særlig den delen av markedet som skapes gjennom offentlig finansiering.
Regjeringen må gjerne snakke om mangfold, valgfrihet og «alle gode krefter», men realitetene i den private delen av helsemarkedet er et tilnærmet kommersielt monopol basert på finansielle investeringsfond. Denne saken fortjener mer oppmerksomhet enn hva den har fått så langt – tre avisnotiser og kort omtale i finanspressa – fordi den berører viktige samfunnsområder.
Når man slipper kommersielle velferdskonsern inn i velferdsstaten bidrar det til økt ulikhet i makt og økonomi, og samfunnet eksponeres oss for stor risiko. Økt ulikhet i økonomi kommer både som følge av at skattepenger flyttes fra fellesskapet til privat profitt, og at de interne lønnsforskjellene er større i kommersielle velferdskonsern enn i offentlig sektor. Økt ulikhet i makt skjer både fordi det interne demokratiet, da særlig fagorganiseringen, står svakere i kommersielle velferdskonsern og fordi økt markedsandel gir økt markedsmakt igjen som gir økt politisk makt. Risikoen vi utsetter oss for er blant annet plutselige konkurser og nedleggelser. Denne risikoen er også et maktmiddel i de kommersielle velferdskonsernenes hender. Et eksempel på bruken av potensiell samfunnsrisiko som maktmiddel så vi da de kommersielle barnehagene, blant annet gjennom å true med nedleggelser, nedkjempet den rødgrønne regjeringens forslag om profittregulering i kommersielle barnehager.
Fritt behandlingsvalg og større privat innslag i velferdsstaten er i utgangspunktet både en gammel løsning og en dårlig idé. Men ideen blir enda dårligere i møte med realiteten i dagens kommersielle helsemarked.