Det skapte forbausende lite oppmerksomhet at norske tropper i flere måneder fra 2017–2018 befant seg på bakken i Syria. Dette burde normalt vært en stor nyhetssak, men norske medier var forbausende stille. En rekke nærgående spørsmål burde vært stilt til den politiske ledelsen. Hvorfor er de der, hvem kjemper de for, hvem kjemper de mot. Og ikke minst: Er dette nærværet i tråd med folkeretten?
De som følger med på internasjonale nettsteder kunne lese at norske spesialstyrker den 20. mai 2017 krysset grensen fra Jordan inn i Syria ved an Taf, nær den jordanske grensen. I en bacheloroppgave i journalistikk har Ida Bing undersøkt hvordan norske medier dekket dette nærværet. Her vil vi presentere de viktigste funnene.
I et intervju med NTB 5. september 2014, sa Erna Solberg at det var uaktuelt for norske styrker å delta i kamper i Syria. Snaut en måned senere ble det kjent at den utvidete utenriks- og konstitusjonskomiteen likevel hadde vedtatt å åpne for norsk militær deltagelse. Vi kan bare spekulere på hva slags press norske politikere har vært utsatt for fra USA for å gjennomføre denne kuvendingen. Borgerkrigen i Syria startet som et politisk opprør mot president Bashar al-Assads brutale regime i 2011. Det var knyttet håp til at en demokratisk opposisjon skulle vinne fram. Nå vet vi at det snarere var islamistiske opprørere som vant fram. Etter at terrororganisasjonen IS i en periode behersket store deler av Syria ser vi nå et fragmentert land. Etter stormakstinnblanding både fra Russland og USA, ser det ut til at Assad-regimet er i ferd med å gjenvinne kontrollen. Spørsmålet er så hva norske styrker skulle bidra med i dette vepsebolet. USA lanserte kampanjen Operation Inherent Resolve for å drive ut IS og sikre sine egne geopolitiske interesser i regionen. Det folkerettslige problemet for Norge er at denne aksjonen ikke hadde noe FN-mandat. Norge har diplomatiske forbindelser med Assad-regimet og har samtidig støttet og deltatt i væpnede aksjoner som Assad-regimet selv oppfatter som fiendtlige handlinger. En normal tolkning av internasjonal rett er at Norge dermed bryter folkeretten. I et notat fra UD, der det henvises til FNs sikkerhetsråds resolusjon 2249, går det fram at norske myndigheter mener at denne gir hjemmel til å kjempe mot IS i Irak og Syria etter prinsippet om selvforsvar. I Irak inviterte den irakiske regjeringen de norske styrkene. I Syria protesterte Assad-regimene mot de norske styrkenes nævær. Det er en viktig forskjell. Belinda Rudsengen har i en masteroppgave om Syria-krigen dokumentert at norske medier er dårlige til å håndtere slike komplekse folkerettslige spørsmål. Folkerettseksperter som professor Geir Ulfstein er helt klar på at norske styrker som krysser grensen fra Jordan til Syria bryter folkeretten.
Problemstillingen som ble belyst i den omtalte oppgaven var: Hvordan omtalte norsk presse de norske styrkenes nærvær i Syria? Undersøkelsesperioden dekket perioden fra da styrkene gikk inn 20. mai 2017 til 18. februar 2018. Ved relevante søkeord i databasen Retriever ble det identifisert 59 artikler som var relevant for problemstillingen. Av disse var det 22 som direkte omtalte de norske styrkene. I utgangspunktet må det sies å være et lavt tall om en så viktig og kontroversiell hendelse for norsk utenrikspolitikk. Halvparten av artiklene var kritiske med begrunnelse i folkeretten. Tre viste ulik grad av støtte og 19 var nøytrale. Kun fire av artiklene hadde folkeretten som hovedtema, og underbygger dermed tidligere forskning som viser at norske medier har en lite prinsipiell dekning av Norges krigføring i utlandet.
Siden Syria-opprøret skjedde i kjølvannet av krigen i Libya ble det også undersøkt om avisene så en sammenheng mellom krigen i Libya, der Norge deltok aktivt i bombingen, og opprøret i Syria. Et mindretall av artiklene (20 prosent) nevnte en slik sammenheng, men det store flertallet berørte det ikke. 60 prosent av artiklene var nyhetsartikler og resten var meningsbærende artikler som kronikker og leserbrev. Ett av funnene fra undersøkelsen er at det i større grad foregår kritiske refleksjoner i de meningsbærende artiklene, som redaksjonelle kommentarer og leserbrev. Den dagen norske soldater krysset grensen, var det bare én nyhetsartikkel som omtalte dette. Dette må sies å være et oppsiktsvekkende lavt tall. I det store flertall av de sakene som nevner de norske styrkene, er dette ikke et hovedtema. Ofte nevnes det i forbifarten, for eksempel i omtalen av Sotsji-konferansen i Russland. En viktig grunn til liten omtale er selvsagt at det var stor grad av hemmelighold rundt operasjonen. Men nettopp fordi operasjonen var kontroversiell folkerettslig bør det diskuteres om ikke politikerne som blir informert om slike operasjoner i større grad bør løfte dette fram i offentligheten. Hvis vi leser Godal-utvalgets rapport som oppsummerer det norske militære nærværet i Afghanistan fra 2001, så er det nettopp manglende debatt og konsensus i sikkerhetspolitikken som har vært problemet. Utvalget etterlyser i ettertid en manglende opplyst offentlig samtale om grunnlaget for og forutsetningen for en norsk krigsdeltagelse i Afghanistan over en tiårsperiode. Det blir spennende å se hva den kommende Libya-utredningen under ledelse av Jan Petersen sier om mangel på debatt rundt beslutningen om at Norge skulle delta i bombingen.
Vi kan slå fast at omtalen av de norske styrkene i liten grad har gitt publikum grunnleggende fakta om hva de norske styrkene har vært med på. Hvis Norges militære bidrag underkommuniseres, hva gjør det med forankringen og legitimiteten styrkene har? I perioden etter vår undersøkelsesperiode har det blant annet i Klassekampen kommet fram at de norske soldatene i praksis har vært støttespillere for islamistiske grupper som også kjemper mot Assad-regimet. Er ikke dette et tema som hadde fortjent mer oppmerksomhet?