Debatt

En horisont i evig endring

Akkurat som tyskerne i min barndoms dal ble tatt av elva og måtte reddes av en enkel småbruker, kan vi bli overrasket over hva vår framtidige eksistens vil avhenge av.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Vi bor på en ørliten planet som slynges rundt i universets uendelighet av rom og tid. Et menneskeliv er bare et lynglimt i evolusjonens lange løp. Likevel oppfører vi oss som om akkurat vårt lille lynglimt kan fryses fast og bevares. Men det er ingen status quo i naturen. Alt rundt oss er i evig endring. Det er evolusjonens sinnrike premiering av tilpasningsevne, som har brakt oss dit vi er i dag. Til Drammen, i en frodig og vakker dalbunn langs elva mellom Strømsåsen og Bragernesåsen. Tidlig høst år 2018.

Også disse tilsynelatende urokkelige omgivelsene har vært i endring. For ti-femten tusen år siden, var landet begravet under et kilometertykt isdekke. Like etter at isen smeltet, kom de første innvandrerne til Norge. Da så det ikke slik ut i Drammen som i dag. Isen hadde trykket ned landet, så dalbunnen sto under et par hundre meter med vann. Konnerud og Spiraltoppen stakk så vidt opp. Innvandrerne kunne ha seilt gjennom Kobbervikdalen. Kanskje de gjorde det. Med isen borte, løftet landet løftet seg gradvis opp gjennom vannet, i vikingtiden var strandlinjen ennå ca. ti meter høyere enn i dag. Hvis kona og jeg (litt hypotetisk) hadde bodd her da, kunne Olav den hellige lagt til med langskipet sitt ved balkongen vår. Det gir meg en assosiasjon. Apropos issmelting og vannivå.

Verden var i krig, jeg var fem år. Når isen smeltet oppe i dalen, ble det årvisst flom i Orkdal (min barndoms dal). Tyskerne brølte sabotasje, og truet med represalier. Uten å spesifisere målgruppen. Det falt dem neppe inn at det kunne være mor Norge som forsøkte å skylle vekk utøy.

Hver vår ble småbruket vårt å ligne med Den Sunkne Katedral. Huset hadde en terrasse, fem trappetrinn over bakken. Det året jeg forteller om, sto flomvannet ved øverste trinn. Vi regnet med at det ikke var vi som skulle skylles vekk, og tilpasset oss vår skjebne. Fra nabogården rodde de ut ei eike, vår private Noahs ark lå fortøyd og dunket rastløst mot trappa. Far rodde oss over til uthuset for å mate dyra og for andre påtrengende gjøremål (vi er i utedoens tidsalder).

Elva sendte vår utskilte biomasse nedstrøms, en sinnrik kombinasjon av bidet og do. Ei ku ble tatt av elva. Kua søkte nødhavn, og tok opp residens på terrassen. Som en moderne Terje Vigen rodde far til uthuset etter høy til klimaflyktningen.

Elva tok også en dumdristig tysker på sykkel. Han reddet seg opp i et oretre nedstrøms. En våpenbror dro ut til unnsetning, det var tappert, men lite gjennomtenkt. Han endte i nabotreet. Der hang de forvokste vaskebjørnene og ropte uforståelige ord til de det måtte angå.

Kua var uanfektet, men Terje Vigen tok ansvar og rodde klimaofrene til lands. Die zwei Übermenschen tasset tause bort. Det var nok forsmedelig å stå i takknemlighetsgjeld til en primitiv småbruker, som aldri hadde satt sin fot i en mauser.

Jeg sto i vinduet og funderte. I krig skulle man vel ikke redde fienden? Et paradoks for en som ennå var ufaglært i tilværelsens etikk og moral (jeg var ikke den eneste, for så vidt).

Alt har en ende. Vann, klimaflyktninger, okkupanter og moralkonflikter forsvant etter hvert. Om enn ikke for godt. Det var assosiasjonen. Det jeg egentlig ville reflektere over, var alle tings flyktighet i et langt perspektiv. Og vår manglende evne til å se det, i vårt korte perspektiv. De første innvandrerne ville sett en enorm utvikling både i naturen og i menneskene som bebodde den, hvis de hadde levd lenge nok.

Fremtidens folk kan hende vil gjøre det. Som jeg skrev om i forrige kronikk, ønsker forskerne å tilby oss evig liv. Som hologrammer. Hologramteknologien er allerede underveis, ABBA skal på turné, som hologrammer, ikledd kroppene fra syttitallet. De synger og danser, som de aldri skulle gjort annet, men den vanskeligste jobben gjenstår: Å gi dem identitet og bevissthet. Det er et stykke igjen, i dag vil det ta to år å tilby det til en flue. Men drivkraften for å lykkes er sterk, evig liv er så attraktivt at mange vil være villige til å dø for det. Og datakraften vokser eksponentielt, så om tretti år, hvem vet?

Evig liv eller ikke, vi står kanskje uansett på terskelen til en ny æra. Vesener med kunstig intelligens som overgår vår, truer med å ta over. Vår eneste sjanse for å overleve, er å bli bærere av den kunstige intelligensen. Implantere den. Homo sapiens versjon 2.0.

Det er ikke så fjernt som det kan høres. Vi har alt en boks på oss, som er inngangsport til mengder med kunnskap, og som knytter oss sammen gjennom eteren i et globalt nettverk. Å gjøre boksen liten nok til at den kan injiseres i årene og styres med tankens kraft, er snart innen rekkevidde. En person kan allerede sitte i New York og bevege en kunstig arm i Drammen uten å løfte en finger.

Vi er på vei mot jesuittpresten de Chardins visjon av evolusjonens tredje fase. Jorda startet som en gold geosfære, den fikk liv og ble til en biosfære, den fikk ånd og blir til en bevissthetssfære.

Fremtiden har virkelig aldri vært mer spennende.

Mer fra: Debatt