Debatt

En hest og en plage

Det er på tide at vi slutter å bruke skattepenger på at politiet skal drite ned byens paradegater.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I 1987 stormet politiet Stortorvets Gjæstgiveri for å arrestere Blitz-lederen Stein Lillevolden. Da Willy Haugli, daværende politimester i Oslo, fikk spørsmål om hvorfor man hadde brukt hunder under stormingen svarte han tørt at «det var umulig å komme til med hester».

Det er en ganske bra anekdote. Hyppig gjenfortalt er den også. Og godt er det, for den festlige historien om salige Jern-Willys politimetoder, er det eneste positive vi har fått igjen for det lasset med skattekroner vi bruker på å holde politifolk med hest.

For det er faktisk ingen gode grunner til at statens voldsmonopol skal utøves på samme måte som i Ville Vesten når vi tross alt lever i 2018. I verdens rikeste land.

Jeg har hørt noen argumentere for at ridende politi er bra fordi det er synlig politi i bybildet, men det er ikke akkurat lokalorientert politiarbeid når borgerne møtes av politifolk som bokstavelig talt ser ned på dem fra sin høye hest. Et godt samspill mellom politiet og borgere innebærer å møtes på like fot, ikke at den ene må rope opp til en autoritetsfigur på trekvart tonn med bruksdyr. Hvis jeg må ha kontakt med politiet ønsker jeg å møtes av seriøse og lyttende mennesker, ikke uniformerte kentaurer som løfter på halen og henlegger en ruke mens jeg prøver å forklare hva jeg trenger hjelp med.

Så innrømmer jeg selvsagt gladelig at hest er godt egnet til utføring av enkelte politioppgaver. Dersom man skal kontrollere store folkemengder, infiltrere en kriminell jockeybande eller bryte opp en illegal middelaldersk lanseturnering vil det kunne være helt avgjørende å ha tilgang på hest. «Et nyttig verktøy å ha i verktøykassa», som det gjerne heter når politiet vil ha noe.

Vi har hørt leksa nok ganger, vi burde kunne gjennomskue den nå. Elektrosjokkvåpen. Datalagringsdirektivet. Generell bevæpning. Alle debattene vi har hatt om politiets verktøykasse har vist oss at politiet ikke kan bestemme alene hvilke verktøy de skal ha i kassa, det er opp til samfunnet å sette fornuftige grenser for dem. Nå er det på tide å sette ned hoven.

Den ideelle løsningen hadde kanskje vært fremskutt lagring av samme slag som man benytter med nettopp skytevåpen. En låst hestehenger bak politibilen, og en operasjonsleder eller politijurist som må overbevises om at hesten er nødvendig før hengeren låses opp. Så kan betjentene heller få innvilget generell bevæpning med lasso som kompensasjon.

Dette kan selvsagt virke noe upraktisk, men ikke stort verre enn det arbeidet som dyrehold medfører uansett. Som en bonus blir en del av stellet da naturlig flyttet nærmere rytteren selv, som burde være glad for å få mer ansvar for dyret sitt.

Hestepoliti medfører dessuten en ganske håndfast ulempe. Vi kommer ikke utenom hestens etterlatenskaper. Og da mener jeg at vi bokstavelig talt ikke kommer utenom dem. På dager hvor Rytterkorpset er mobilisert, kan man knapt gå noen hundre meter på Karl Johan uten å måtte gå sikksakk mellom hestepærer. Hesten er på mange måter dyreverdenens dieselbil – det finnes helt adekvate substitutter, og folk i byen fortjener fri fra utslippene.

Særlig på denne tiden av året er det ille. Det er høysesong for turister, og byfolk strømmer til gatene i hopetall for å nyte at fimbulvinteren er over. I tillegg blir det gått avsindig mye i tog i hovedstaden, og verken på kvinnedagen, arbeiderdagen eller nasjonaldagen hever det feststemninga å måtte navigere rundt ordensmaktens ekskrementer. Det er nok jobb å håndvaske linskjorta etter 17. mai om man ikke skal måtte skrape hestemøkk fra spennene på bunadskoene i tillegg.

For noen år siden spurte jeg et par ridende politibetjenter om hva som skulle gjøres med avføringsbarrikaden de hadde lagt fra seg midt i ruta til 1. mai-toget. Da fikk jeg til svar at Bymiljøetaten tok seg av det «innen et par dager». Som om det skulle være noe hjelp for de flere tusen arbeiderne som hadde tatt på seg gåbortskoa for å feire dagen sin.

Politiets tjenestedyr skal tross alt anses som politibetjenter. I 2008 ble en mann dømt for vold mot politihund, og da saken kom til Høyesterett slo denne fast at dommen skulle være lik for politibetjent og politihund. Da politihesten «Mode» døde i vinter kunne vi lese at politiet hadde «mistet en kollega». Det er greit det, men med like rettigheter kommer like plikter. Vi burde kunne stille cirka de samme kravene som vi gjør til uniformerte tobeinte. Selv om jeg innser at vi ikke kan kreve all verden av våre offentlige tjenestemenn burde det vel ikke være så mye å be om at de skal plukke opp når de gjør fra seg på åpen gate.

Dessuten skaper det en naturlig autoritetsforakt når politiet kan bøtelegge folk både for offentlig urinering og for ikke å plukke opp etter hundene sine, men selv gjødsler bykjernen etter eget forgodtbefinnende.

Jeg skjønner jo at mange syns det at hest er best, så i rimelighetens navn vil jeg foreslå en kompromissløsning. Hestejenter av alle kjønn kan få samme deal fra politiet som landets mer ettergivende foreldre gir tolvåringene sine: Klart du kan få ha hest, men da må du betale for fôret med lommepengene dine, møkke ut av stallen i helgene og plukke opp etter den selv.

Hvis ikke kan de få utdelt sykler.

Mer fra: Debatt