Det finnes et alternativ til det ordinære utdanningsløpet, forklarte OT til denne jenta med ADHD og depresjon om våren i 1. klasse på videregående. Oppfølgingstjenesten skulle sammen med statlige og kommunale aktører samarbeide og lede denne jenta fram til et fagbrev. Om våren i 1. klasse var både OT, BUP og Nav skjønt enig om løpet framover, og jenta takket nei til videre skolegang, pakket ned skolebøkene sine, og gledde seg til høsten. Glad barnelatter skulle gi dagene struktur, mestring og mening.
Men alt første oktober tok Nav tilbudet bort, fordi de likevel ikke var enig i opplegget. OT kunne ikke gjøre annet enn å beklage overfor jenta, og forklare at de ikke hadde innflytelse over Nav. Utdanningsløpet ble stoppet før det kom skikkelig i gang. At tilbudet ble tatt bort, opplevdes som et nytt smertefullt nederlag. Etter som tiden gikk, kom kanskje Nav fram til at det nok var de to andre aktørene som kjente jenta best, som hadde rett. Likevel ble det vanskelig for Nav å innrømme at alle måtte tilbake til start. Dessuten hadde ikke Nav noen forpliktelser overfor ungdommen, så lenge hun stod i kø. Det er først når køen blir langvarig at dette begynner å påvirke helsesituasjonen, og er et brudd på folkehelseloven. En utvikling som BUP advarte mot, utviklet seg. En mild depresjon gikk over til å bli dyp, noe som sammen med mangel på struktur på dagen setter fart på spiseforstyrrelsene som følger denne diagnosen eller tilstanden. Endelig går selvmordstanker over til selvmordplaner. Barneombudet kalte situasjonen uverdig. Fylkesmannen hadde ikke tilsynsmyndighet over Nav, og var ikke til hjelp. Ungdommen hadde ingen rettigheter og derfor hadde heller ingen ansvar eller forpliktelser for denne jenta som trodde hun skulle få forsøke å oppnå et fagbrev, men opplevde at hennes psykiske vansker eskalerte mens hun ventet på en helsefremmende utdanning. Ukene gikk, og det eneste som ble lysere, var dagene. De skadene det ble advart mot, satte sine spor både på hender og føtter. (Nå har Nav paradoksalt gitt henne en dato, en frist til å bli ferdig avklart for skader som oppstod i en kø hvor fylkeskommunen hadde stengt skoleporten bak henne, og Nav ikke åpnet veien videre for denne jenta, som de fikk ansvar for, og ikke likte at de andre aktørene ville styre løpet.
Dette trekantsamarbeidet mellom helse, skole og arbeid er for tynt. Ungdommen opplevde at hun ikke hadde rettigheter, og at hun kom til et styringsvakum, der hun var prisgitt at de som satt med nøkkelen, lyttet og underkastet seg de som hadde kompetanse på helse. I dette tilfelle kom dette løpet ut av kurs, fordi Nav ville benytte sin egen arbeidsevne-kartlegging for å skissere opp et løp. Da Nav fikk summet seg, og måtte innrømme at når det gjelder psykiske barrierer må de lytte til fagfolk, ble resultatet at de lot ungdommen forbli i køen. Systemet er basert på alle skjønner hva som bør prioriteres, og det skjedde ikke i denne saken. Ansvarsfraskriving ble en utvei. For denne jenta hvor begeret alt var fullt, var det ikke så store dråpen som ville få det til å flomme over. Verken fylke eller stat, kan bli stilt til ansvar for at utdanningen ble ødelagt, og helsesituasjonen forverret. Fordi det skjedde i en kø.