En grønn kriger er borte

Polly Higgins brukte det juridiske språket til å tale naturens sak.

En av verdens ledende miljøforkjempere måtte i påsken gi tapt for en aggressiv kreftform. Fra diagnosen til døden inntraff gikk det knapt seks uker. Polly Higgins ble bare 50 år gammel. Men hennes arbeid for miljørett gir henne en plass i historiebøkene. Flere norske akademikere, aktivister og jurister ble kjent med hennes under hennes opphold i Oslo i 2013.

Det var i 2010 at den britiske advokaten Polly Higgins foreslo for FN at «ecocide»– den omfattende ødeleggelsen av økosystemer – skal inkorporeres i det internasjonale rettssystemet. Vi har fire eksisterende internasjonale rammeverk for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. De er alle del av det internasjonale rettssystemet. Higgins arbeidet utrettelig for å få økosystemkriminalitet brakt opp på samme nivå. Hun argumenterte for at dette var en femte forbrytelse mot freden, i vid forstand.

Den utryddelsen av plante- og dyrearter og hele økosystemer som skjer i stor skala i våre dager, har ifølge Higgins, like alvorlig karakter som massemord. I tillegg til de tragiske naturødeleggelsene, er dette dermed i ferd med å undergrave også vår sivilisasjon og menneskehetens fremtid, om vi ikke straks velger å snu utviklingen.

Tidsskriftet The Ecologist utpekte Polly Higgins til en av «verdens topp 10 visjonære tenkere». Avisen The Guardian feiret henne som en av sine grønne helter. Hun publiserte to prisbelønte bøker, «Eradicating Ecocide: Laws and Governance to Prevent the Destruction of our Planet» (2010) og «Earth is our Business» (2012).

Et eget legalt instrument på økologi- og miljøfeltet ville være et sterkt virkemiddel for naturvernere, klimaaktivister, og andre, som forsøker å stanse luft- og vannforurensning, større naturinngrep og artstap. Noe slikt var på trappene helt tilbake i 1996, ved at det kunne ha blitt inkludert i Roma-vedtektene for den internasjonale straffedomstolen. Ifølge den britiske miljøskribenten og aktivisten George Monbiot, ble dette forsøket dessverre blokkert av Storbritannia, Frankrike og Nederland.

Det var dette Higgins ønsket å gjøre noe med. Hun brukte jussen og det juridiske språket for å tale naturens sak. I tillegg til bøkene sine, arrangerte hun «rettssaker» i forskjellige land og fora, og etablerte et eget fond og nettverk med navnet «Earth Protectors».

Ecocide som lovverk er ennå ikke blitt noen realitet. Det forblir en spennende, og kontroversiell, visjon. Men momentumet vokser, ikke minst ettersom det kommer stadig nye reportasjer og avsløringer av miljøkriminalitet. Det provoserer mange at store oljeselskap driver aktiv lobby mot tiltak for å hindre farlige klimaendringer. I mange land kjører store selskap miljøet i grøfta i jakten på kortsiktig profitt, for eksempel ved at tropeskog raseres for å gi rom for palmeoljeplantasjer. I Brasil åpner den nye presidenten for at et område så stort som Frankrike kan snauhugges og tilrettelegges for jordbruk. I samme land fikk vårt eget Hydro for noen måneder siden bot for sin industriframferd.

Det er et betydelig tyvfiske i internasjonale farvann, og også innen oppdrettsnæringen er det mange miljøskjær i sjøen. Norge er intet unntak her, noe vi så under demonstrasjonene som møtte kongeparet da de var i Chile nå nylig. Det er store utfordringer også knyttet til bærekraft i den hjemlige oppdrettsnæringen. Hvem betaler for det?

Det måtte ellers et massivt lobbyarbeid til for å få tidligere Statoil til å trekke seg fra den destruktive oljesandutvinningen i Canada. Det har vært sivilsamfunnets store kampsak å få pensjonsfondet vårt ut av miljøskadelige investeringer. Gang på gang har politikere og Finansdepartementet sagt at fondet ikke er et miljøpolitisk eller et utenrikspolitisk virkemiddel. Men etter hvert har sunn fornuft fått fotfeste, og i dag er oljefondet et av de mer etisk bevisste investeringsfondene i verden.

Og det skal vi være glade for, du og jeg, som skal få deler av vår pensjon derfra. Vi vil vel ikke ønske å få den på bekostning av ødelagt natur og livsmiljø? Viktig arbeid gjenstår. Skjer det raskt nok? Hvis ikke vil norske investeringer etter hvert bli utsatt for lovens lange arm, i form av rettssaker. Kanskje ikke under rubrikken ecocide, men mer i form av saker som da Greenpeace og Natur og Ungdom stevnet staten for å ha brutt grunnlovsparagraf 112, ved å åpne for drift av nye oljefelt i Barentshavet.

Det er selvsagt ikke uproblematisk at rettsapparatet skal kunne overprøve Stortinget vårt i form av en fellende dom. Men at vi har muligheten til rettslig prøving av politiske vedtak, gjør at politikere og beslutningstakere sannsynligvis tenker seg om en ekstra gang før de fatter miljøskadelige beslutninger.

Polly Higgins skjønte tidlig at jussen har store muligheter i seg for å fremme et mer bærekraftig samfunn. Hun bar i seg mye av den skotske opplysningstiden. Så overbevist var hun, at hun i sin tid solgte sitt eget hus for å finansiere kampen for et renere miljø. Da hun var i Oslo var det mange av oss som ble sjarmert av hennes intellekt og væremåte. Hun inspirerte mange studenter ved Universitetet i Oslo da hun holdt foredrag, som såkalt Arne Næss Chair ved Senter for Utvikling og Miljø.

Higgins ble stedt til hvile den 3. mai, i sin lille landsby i Skottland. Hennes siste vilje var at ingen måtte bære sort under begravelsen, og at deltagerne måtte ha på seg gode sko. Det skal visstnok ha vært cirka 30 minutter å gå fra kirke til gravplass, med utsikt til hennes favorittpub. Det ryktes også at det ble servert økologisk whisky.

Den 3. mai fant jeg selv frem en klunk skotsk whisky fra innerst i barskapet. Jeg skålte for Polly, hennes visjoner og hennes ukuelige optimisme. Polly var en kriger, men en svært vennlig sjel. Hun brukte intellektet sitt og gleden ved å lese og lære, for så å bruke den nyervervede kunnskapen til å endre verden. Vi trenger mange som henne.