En geopolitisk rundreise

MAKT: USA er verdenshistoriens største imperium. Kina er nummer to, og dermed en eventuell fiende.

Europa er blitt en fredelig bakevje i internasjonal politikk. Forsvarsbudsjettene trimmes. Forholdet til Russland er rett nok uavklart: At man ikke greide å integrere russerne i europeisk samarbeid og sikkerhet da muligheten bød seg på begynnelsen av 1990-tallet var en historisk forseelse. Men i hjertet av Europa ligger et samlet Tyskland som ikke ser noen større fare fra noen retning, og det er historisk unikt.

Mellom Europa og USA er det økende forskjell i politisk kultur, men dette har i liten grad slått ut i ulike standpunkter til konkrete politiske spørsmål. Det nye Europa i øst, terroren i 2001, finanskrisen og eurokrisen har demmet opp for det, og i et fragmentert Europa som har nok med sitt har USA forholdsvis lett spill. Men hvis dypere integrasjon blir en del av løsningen på eurokrisen, vil Unionen etter hvert markere sin egenart og sine posisjoner med større klarhet og tyngde, særlig i nærområdene i øst og sør. Den amerikanske tilbaketrekkingen inviterer til det. Imidlertid vil beslutningssystemet fortsatt være for tungrodd til at Unionen kan bli en effektiv geopolitisk aktør.

Mye av det som er igjen av det amerikanske militære nærværet i Europa er flyttet mot sørøst, nærmere Midtøsten og Afrika. Men USA trapper ned i Midtøsten også. Tilbaketrekkingen fra Irak og Afghanistan gir klar beskjed, og den tilbaketrukne rollen i bombingen av Libya likedan. USA gjør seg dessuten mindre avhengig av olje fra Midtøsten gjennom egen produksjon og import fra Canada, Brasil og Venezuela. To engasjementer gjenstår: Israel må sikres for enhver pris og Iran bør komme tilbake til den amerikanske innflytelsessfæren gjennom regimeskifte der. Disse engasjementene kan få nye katastrofale konsekvenser både for Midtøsten og USA, og for internasjonal politikk generelt.

USA er verdenshistoriens største imperium. Det hviler på økonomiske, teknologiske og politiske pilarer, og på 800–900 baser og militære støttepunkter rundt om i verden. I det amerikanske som i det britiske imperiet er det land nummer to – det landet som ligger nærmest opptil verdensmakten i det globale makthierarkiet og som kan utfordre den – som er problemet og eventuelt fienden. Land nummer to er Kina, som med sin enorme vekst gjennom 30 år puster USA i nakken. Kina går tilbake til framtida, til de hundreder av år hvor Midtens rike var det udiskutabelt mektigste. Da må Kina vokse raskere enn andre, og mange kinesere finner det naturlig. I historiens lys er dette skjebne for dem.

USA konsentrerer nå sin politiske oppmerksomhet og militære styrke om de kinesiske nærområdene. Amerikanerne må husholdere med sine ressurser, og da er prioriteringen av Øst-Asia en innlysende konsekvens. Det militære samarbeidet med Japan er tettere enn noensinne, og fellesøvelsene med Japan og Sør-Korea har også involvert India, som har sine egne interesser i å demme opp for Kina. Den mislykkede nordkoreanske rakettoppskytingen i april brukes som argument for å påskynde utviklingen av et felles rakettforsvar med Japan, Sør-Korea og Australia. Disse planene truer ikke bare den kinesiske gjengjeldelsesevnen, men også de russiske land og de sjøbaserte rakettstyrkene i det fjerne Østen.

Da er vel neste ledd i logikken et nærmere samarbeid mellom Kina og Russland? Nettopp det. I april gjennomførte disse landene en felles militærøvelse i Det gule hav: Slike øvelser har pågått en tid, formelt under henvisning til kampen mot terrorisme, men i realiteten for å forsvare farleiene og øve anti-ubåtkrigføring og elektroniske mottiltak. I juni besøkte Putin Beijing for sikkerhetspolitiske samtaler, og samtidig ble et tosifret antall kommersielle kontrakter inngått og et felles investeringsfond etablert. De siste to årene har handelen mellom dem økt med 40 prosent per år. Noen allianse er det likevel ikke snakk om, for Kina og Russland har motstridende så vel som felles interesser. Det rike, overbefolkede Kina tar for seg av naturressursene i Sentral-Asia og utfordrer de store og tynt befolkede russiske områdene lenger nord.

I den nye multisentriske verden skaper maktene hver sine regionale kraftfelt. Også India, og mellomstore stater som Brasil, Tyrkia og Sør-Afrika. Kina har lagt stor vekt på harmoniske omgivelser som forutsetning for sin økonomiske utvikling, men utfordres nå av motmakt fra USA som ser en kinesisk maktkurve som vil krysse deres egen hvis den får fortsette. Mer enn noe annet er det dette dagens og morgendagens geopolitikk dreier seg om.