En folkefiende

Henrik Ibsen kunne knapt diktet bedre. Også i dramaet om Ibsen-prisen står hovedpersonene igjen, ribbet for ære.

Etter at den østerrikske forfatteren og dramatikeren Peter Handke i mars ble offentliggjort som vinner av årets International Ibsen Award, har kritikken mot Ibsen-komiteens valg vokst i styrke. Selv har komiteen, altså juryen, nektet å kommentere Handkes politiske og ideologiske skavanker. «De fleste synes å være enige om at Handkes virke som dramatiker gjør ham fortjent til en slik anerkjennelse,» fastslo juryleder og operasjef Per Boye Hansen i et debattinnlegg denne uka. De fleste hvem da? De fleste vet ikke hvem Handke er, langt færre har lest ham. Skal verdens største teaterpris bli betydelig for flere enn «de fleste» i Ibsen-juryens telefonliste, må de i det minste fortelle hvorfor vinneren fortjener pris på tross av sin omfavnelse av Europas verste krigsforbrytere i moderne tid. En mann som har sagt at lidelsene serberne har gjennomgått er verre enn utryddelsen av jødene, en mann som holdt tale i Slobodan Milosevics begravelse.

Under Ibsenfestivalens avslutning søndag mottar Handke prisen, som er initiert av Kulturdepartementet og verdt 2,5 millioner statlige kroner. I forkant har juryen oppført seg som en sta doktor Stockmann, som en selvoppnevnt folkefiende i debatten om Handkes forsvar for den serbiske nasjonalismen. Selv en trumpete 14-åring kunne taklet det bedre. Per Boye Hansen har likevel rett på ett punkt. Peter Handkes innflytelse på litteratur, dramatikk og tenkning er udiskutabel.

Den rollemessige likheten med Knut Hamsun er nærliggende. Begge fortjener sin framskutte plass i verdenslitteraturen, og som Hamsun kan vi lese Handke med beundring. Like sterkt kan vi fordømme at begge menneskene falt nesegrus for en elitedyrkelse uten å innse grusomhetene forbildene førte med seg. Hamsun tok grunnleggende feil, og skrev Hitlers nekrolog. Handke ønsket å nyansere Vestens oppfatning av krigen i Bosnia, og endte opp med å besøke Radovan Karadzic og hylle den avdøde Milosevic. Reiseskildringen med undertittelen «Rettferdighet for Serbia» som ble trykket i Süddeutsche Zeitung i 1996, skulle være en motstemme i en polarisert tid. I stedet ble den en famøs kritikk av vestlige medier og politikere i serbernes favør, og en mistro til at Milosevic kunne være aggressor. Dette ble Handkes «fall», og Per Boye Hansen velger å gå utenom. Han bedyrer at han kunne viderebrakt «korreksjonene» Handke selv har kommet med i ettertid, men velger å «begrense seg til juryens standpunkt». Uttalelsen er en Stockmann verdig. «Flertallet har aldri retten på sin side». Boye kunne lett reddet litt av juryens ære gjennom å vise til at Handke i ettertid har unnskyldt jødeutryddelsesuttalelsen og fordømt massedrapene i Srebrenica. Slik ville han skapt balanse i debatten, selv om en slik korreksjon neppe tåler vanntesten sett i sammenheng med Handkes revisjonistiske omgang med den spesifikke hatretorikken og nasjonalismen som dannet grunnlag for Milosevics utrenskningskrig. Ingen kjenner sannheten, ifølge Handke, enten det gjelder litterære figurer eller krigsforbrytere som skal i jorda. Som Stockmann sier: «Når en sannhet er blitt så gammel, så er den også på god vei til å bli en løgn».

Peter Handkes blinde vandring i Europas skyggefulle ganger kan sikkert forklares ut fra et freudiansk bilde. Han vokste opp i krigsruinene i Sovjet-okkuperte Berlin. Som 18-åring fant han ut at mannen han hatet ikke var faren hans likevel. Moren kom fra den slovenske minoriteten i Kärnten i Østerrike på 1920-tallet, og tok sitt eget liv 51 år gammel. Rotløshet og vandrende søken, også litterært, ble veien for forfatteren som skulle bli det intellektuelle Europas favoritt. Og la det være klart, juryen kjenner sin Handke. Han ble vinner da direktøren for Berliner Festspiele, Thomas Oberender, kom inn som nytt jurymedlem. Oberender ga nylig ut en samtalebok med Handke om hans liv som dramatiker. Et langt utdrag fra boken står i disse dager på trykk i Norsk Shakespeare- og Teatertidsskrift. Her er ikke kontroversene rundt Handke nevnt. Redaktør for tidsskriftet, Aftenpostens teaterkritiker Therese Bjørneboe, er nestleder i Ibsen Award-komiteen.

Den siste overordnede prisen til Handke ble gitt i 2006, da byen Düsseldorf tildelte ham Heinrich Heine-prisen. Det endte med ilsk debatt i Tyskland. To jurymedlemmer trakk seg i protest, og Düsseldorfs ordfører bet seg i tungen fordi han allerede hadde ringt Handke og gratulert ham. Å trekke prisen tilbake ville vært både selvskudd og karakterdrap.

«Imponerende,» var kulturminister Thorhild Widveys anerkjennende hilsen til Handke på Twitter i mars i år. Hun framhevet Ibsen-komiteens begrunnelse: «et livsverk uten sidestykke hva gjelder formell skjønnhet og briljant refleksjon». Det er med andre ord livsverket Handke får prisen for, og det er noe helt annet enn pris for utvalgt dramatikk som passer anledningen. Widvey var kanskje ikke klar over Handkes forhold til Milosevic og «Rettferdighet for Serbia», og har holdt kjeft siden. Selvsagt kan verken hun eller noen andre trekke prisen tilbake. Men juryen bør vurdere sine egne trekk etter å ha fornektet problemet Handke og ved å nekte å kommentere drøftinger og standpunkt som er foretatt forut for pristildelingen.

I Düsseldorf ble løsningen Handkes egen. Da valgte han å si fra seg prisen, og begrunnet det med at han ikke ville være gjenstand for en politisk dragkamp. Så heldige er neppe Ibsen-juryen og Thorhild Widvey.