En festskål med blodig hånd

Barnekonvensjonen fyller 30 år. Det er en feiring med bismak. Ett av verdens beste land har fortsatt liv på samvittigheten.

Barnekonvensjonen fyller tretti år 20. november. Det er mange grunner til å feire dens betydning. På verdensbasis har flere barn enn noensinne tilgang på mat og vann, skolegang, fritid, helsehjelp og trygghet.

Færre barn lever i nød og fattigdom, flere har mulighet til å vokse opp, og en rekke skadelige praksiser, som barneekteskap og vold mot barn, er i økende grad forbudt.

Ingen konvensjon er ratifisert av flere stater enn denne. Kun ett av FNs 193 medlemsland har unnlatt å forplikte seg til barns rettigheter slik de fremgår av konvensjonsbestemmelsene.

Den massive tilslutningen er en seier i seg selv. Samtidig er det nedslående at det er verdensmakten USA, som har valgt å stille seg utenfor. Barna som skilles fra sine foreldre på grensen til Mexico som følge av Trumps groteske politikk, har derfor lite å feire. De får krenket rettigheter de ikke en gang har.

Les også: Sjokkert over forholdene i leirene: - De måtte drikke vann av toalettskålen

Konvensjonen forteller oss at alle barn er like mye verdt, men denne sannheten har ikke latt seg overføre til verdens virkelighet. Verdenssamfunnet lukker øynene mens barn drukner i Middelhavet eller lever i overfylte flyktningleire. Disse barna kommer ikke på noen jubileumsfest.

Sult, sykdom, traumer og død spiller ikke opp til fanfare. Barn kan ikke blåse opp ballonger når lungene fylles med vann.

Heller ikke barna som nå rammes av den tyrkiske invasjonen av de kurdiskkontrollerte områdene i Syria, kommer til å delta i noen feststemt parade. For mens vi feirer barns rettigheter med kake her hjemme, flykter kurderne fra sine hjem og begraver sine barn.

I Norge, derimot, har barns rettigheter et langt sterkere vern. Barnekon vensjonen er tatt inn i norsk lovgivning, og rettighetene fikk ytterligere beskyttelse da Grunnloven ble revidert i 2014.

Men er du barn av foreldre som kan rammes av Utlendingsloven, vises du likevel ingen nåde.

Les også: Risikerer et år i fengsel for å gi arbeid til asylsøkere

Over 2500 barn har blitt rammet av utvisningssaker mot foreldrene de siste fem årene. Med begrunnelse om innvandringsregulerende hensyn, kan prinsippet om barnets beste viskes ut med et pennestrøk.

Barna som står maktesløse tilbake og ser den ene forelderen utvises fra landet, opplever neppe at barnekonvensjonen gjelder for dem. Og det er ikke bare utlendingsmyndighetene som har makt til å skille barn fra sine foreldre. I 2019, selveste jubileumsåret, ser vi en historisk klagebehandling av norske barnevernssaker i Den europeiske menneskerettighetsdomstol. Det er dermed nødvendig å spørre seg om barns grunnleggende rett til familieliv i visse tilfeller krenkes av den maktinngripen staten kan benytte seg av.

I året vi jubler over barnekonvensjonens suksess, må vi også overdøve ropene fra barnefamiliene som har blitt utsatt for et opphold på Trandum eller som returneres med tvang til farlige land.

Les også: - Det er deres eget ansvar at de sitter på Trandum

De vet at retten til beskyttelse ikke omfatter dem. De har ingen framtid i landet de returneres til, og ender ofte opp på en ny flukt eller i en ny flyktningleir der Barnekonvensjonen kun er et fremmed ord.

Selv ikke enslige mindreårige asylsøkere preget av traumer og langvarige belastninger, har fått hjelpen de trenger i et av verdens rikeste land. Vi kalte det midlertidige opphold, men for dem var det mer en pauseknapp mot avgrunnen. Norge har gjort seg skyldig i en asylpolitikk som har forårsaket stor skade for disse ungdommene. Hundrevis av enslige mindreårige har forsvunnet fra norske mottak. Noen av dem er funnet igjen under en bro i Paris, livredde for å bli returnert til Afghanistan. De har ingen steder å gå.

Fafos rapport fra 2018 tydeliggjør at norske mottak ikke klarer å ivareta disse sårbare ungdommenes behov. Vår praksis har påført unge mennesker ytterligere psykiske vansker, selvskading og fare for eget liv.

Les også: Mottakene svikter enslige mindreårige

Året der Barnekonvensjonen fyller 30 år, er også året der regjeringen valgte å hjelpe fem foreldreløse norske barn til trygghet i Norge, men ikke de resterende seks barna som fortsatt lever i like stor nød i al-Hol. De opplever menneskerettighetsbrudd hver eneste dag.

Utenriksministeren mener at Norge ikke har ansvar for disse barna etter barnekonvensjonen, mens UNICEF mener hun tar feil. Å ikke hjelpe, er også en handling. Beslutningen om å ikke hente dem hit vil stirre våre etterfølgere i hvitøyet når de en dag ser tilbake på regjeringens inhumane politikk. At Norge har unge liv på samvittigheten, gir et sørgelig bakteppe til vår hyllest av jubilanten.

Så det er virkelig en feiring med bismak vi nå står overfor. Barnekonvensjonen betyr ingenting for barn rammet av krig og flukt hvis ingen gjør noe for å lindre deres lidelser. Vi må gjerne heve våre glass, for vi har mye å feire. Men bak alle glassene står det noen med blod på hendene. Barna vil vite hvem de er.