En eldrevennlig Oslo-kino?

Filmen «Min pappa Toni Erdmann» harselerer herlig med en økonomistyrt, glatt og menneskefiendtlig floskelverden. Dessverre ga billettkjøpet til filmen og besøket i kinoen (Vika) eksempler på litt av det filmen angriper.

Undertegna er 75, men som flere tiårs bruker av PC og nett trodde jeg digitalt billettkjøp var problemløst. Det var det ikke. Siden det var noe tid siden forrige forsøk, prøvde jeg adressen «Oslo kino» på nettet. Filmtilbud kom nok opp, men å skaffe billetter der var ikke mulig. Dem kunne jeg tross omstendelige navn først få hos oslokinematografer.no eller Oslo Nordisk film kino, men først etter at systemet hadde «hengt fra seg». Jeg fulgte så oppgitt prosedyre til betaling da jeg til min forskrekkelse så at mitt kinobesøk var lagt to dager fram i tid! Og jeg hadde ikke endret noen dato. Etter nye forsøk fra begynnelsen uten å røre noen dato, kom faktisk dagens opp, og kjøpet kunne fullføres. Jeg fikk billetten skrevet ut. Den kom også på smarttelefonen, men hva med dem som verken har skriver eller smarttelefon som kan ta imot og vise billetten?

Da kan man kjøpe på kinoen. Mja. Vika kino har, som de fleste andre, salgssteder for godterier m.m., samt ett for salg av billetter. Dette var under mitt besøk ubetjent.

Jeg kom tidlig og ville sitte før filmsalen ble åpnet. Det var tre typer sitteplasser: Lenestoler med sete ca. 30 cm over gulvet – fjonge og fancy, men strevsomme å komme ned i og opp fra for eldre. Ikke stort bedre var de høye barkrakkene. Plasser i normal sittehøyde fantes på en benk langs veggen. Der var alt opptatt.

Trolig vegrer en del eldre seg for kinobesøk når så mye er avhengig av teknisk kunnen, årvåkenhet og fysisk tilstand. Men norske pensjonister er en kjøpekraftig gruppe. Det vet alle som har vært på pakketur utenom ferier. Så kanskje ville det være penger å tjene for Oslo-kinoen om den la mer vekt på gammeldags service og mindre på menneskefiendtlig innsparing?