En bønn om et varmere parti

Hvor er nestekjærligheten i Arbeiderpartiets politikk?

Innlegget er skrevet sammen med Halvor Bruun, Kristne Arbeidere Oslo og Akershus

Med Jonas Gahr Støre har Arbeiderpartiet fått en leder som er åpent kristen. At organisasjonen Kristne Arbeidere, som har eksistert i 75 år og er en integrert del av den norske arbeiderbevegelsen, gleder seg over det, vil neppe overraske noen. Men kanskje kan grunnen til begeistringen vår gjøre nettopp det. Vi tror dette er en anledning for Arbeiderpartiet til å blankpusse den fineste delen av arvesølvet, nemlig nestekjærligheten og omtanken for enkeltmennesket.

Ingen religion kan påberope seg monopol på denne solidaritetstradisjonen. Sannheten er at alle religioner er forpliktet til å forvalte den. I Kristne Arbeidere driver vi ikke med forkynnelse, men forsøker etter beste evne å forvalte denne tradisjonen i hverdagen. Framover vil det innebære at vi bidrar til å holde vårt eget parti, Arbeiderpartiet, litt i ørene når andre hensyn enn nestekjærligheten og enkeltmenneskets verdighet får lov til å veie for tungt. Det har vært mange eksempler på det de siste årene. Vi skal bidra til egenrefleksjon rundt dem, og vi utfordrer med dette vår nye partileder, som vi deler livssyn med, til å være med oss på den.

Det er etter vår mening mange saker som hører med i en kritisk selvangivelse for Arbeiderpartiet som forvalter av nestekjærlighetstradisjonen. Fellesnevneren for dem er at partiet de siste årene i for stor grad har latt teknokratisk og statistisk tenkning få komme i veien for nestekjærligheten. La oss ta tre gode eksempler: fattigdomspolitikken, asylpolitikken og tiggerpolitikken.

Handlingsregelen er en fin ting. Men den skaper jo ikke i seg selv et rettferdig og solidarisk samfunn. Arbeiderpartiets fattigdomspolitikk kan oppsummeres i den såkalte «arbeidslinja». Det er gjennom å jobbe man blir godt integrert i det norske fellesskapet, enten man er født inn i det eller ei. Det er en fin politikk. Men det er en helt utilstrekkelig politikk dersom målet er å gjøre livet bedre for dem som har det tyngst i landet vårt. Det er i virkeligheten en politikk for de mest ressurssterke blant de fattige, de som kan og bør jobbe. Det er, med Haakon Lies ord, ikke en politikk for dem som sitter nederst ved bordet.

Hvor er hensynet i vår politikk til dem som ikke kan eller klarer å jobbe og barna deres? Sosialhjelp i Norge varierer naturlig nok fra sted til sted, fordi levekostnadene som kjent også gjør det. Men hvorfor etablerer vi ikke en statlig garantert minstesats for sosialhjelp (med storbytillegg) som det går an å leve et anstendig liv for og som ikke gjør at barn av fattige foreldre i Norge får en så dårlig start som de får i dag? Barnefattigdommen er økende i Norge, og det er en skam. Vi mener derfor denne diskusjonen må tas, så fort som mulig.

På samme måte er det forståelig og kanskje riktig å ha strenge regler for innvandring til Norge, for at vi skal kunne ta imot nye landsmenn på en mest mulig bærekraftig og aktivt inkluderende måte. Samtidig er det på det rene at frykten for Frp-velgerne gjør Arbeiderpartiet mye kaldere enn det burde være i møte med enkeltmennesker som rammes på en urimelig måte av regelverket. Da har vi dessverre alltid en eller annen statssekretær eller rådgiver som gir paragrafene et ansikt og som ikke levner tvil hos lytterne eller seerne om at i Arbeiderpartiet er regler og prinsipper viktigere enn enkeltmennesket, uansett hvor underlige og ulogiske de førstnevnte er. Hvorfor er det ikke plass i sosialdemokratiet til Nathan og alle de andre barna som de siste årene har blitt avvist av oss? Hvor er egentlig nestekjærligheten i vår politikk på dette området?

La oss til slutt ta tiggerpolitikken. Det er en vanskelig sak, uten fasitsvar. Likevel er dette et felt hvor partiet vårt har sviktet på det aller pinligste, ja faktisk så grovt at det for oss alle bør være egnet til dyp og omfattende selvransakelse. Vi snakker her, for å holde oss til Haakon Lies ordbruk, om mennesker som ikke engang sitter nederst ved bordet, men som ber om å få lov til å ligge i en krok bortenfor bordet og leve på smuler av det som faller ned fra det. Ikke overraskende har noen av disse funnet veien fra Europas fattigste utkant til den aller rikeste. Måten særlig Oslo Arbeiderparti har tatt dem imot på er til å skamme seg over - og vi har dessverre et medansvar for den også vi.

I Oslo Arbeiderpartis program står det skrevet at partiet går inn for «tiggerfrie soner» i Oslo. Lite ante man da dette ble vedtatt hvordan dette vedtaket ville utnyttes i ettertid. Bystyregruppas flertall har revet og slitt i dette vedtaket og gått inn for at hele Oslo sentrum skal være tiggerfritt. I tillegg har samme flokk gått inn for skjerpede overnattingsregler i sentrum, slik at fattige ikke lenger kan sove noe sted. Kombinert med at man nekter å sette ut toaletter for dem det gjelder er dette i praksis blitt en passiv forfølgelsespolitikk som mange av oss etter hvert verken ser det sosialdemokratiske eller det moralsk forsvarlige i.

Hva slags parti vil Arbeiderpartiet være? Skal vi være fornøyde bare vi står opp om morgenen og konstaterer at jo da, det går fortsatt bra med både handlingsregelen og statsfinansene? Det vil være teknokratens svar. Organisasjonen Kristne arbeidere vil framover spille på lag med dem som ønsker noe mer. Vi ønsker at Arbeiderpartiet igjen skal bli det det på det beste har vært i vår historie, nemlig forvaltere av den vestlige nestekjærlighetsarven - enten man velger å se på denne som en arv fra kristendommen eller ei. I den kampen vil vi samarbeide med muslimer så vel som ateister og agnostikere. Fordi det er politikken som er viktigst. Og vi er spente på å se om vi har Jonas, som i svært liten grad berører temaer som dette i sin siste bok, med oss.