LAS VEGAS (Dagsavisen): Det finnes like mange historier som det finnes folk i USA, og alle forteller noe om samfunnet vi er så opptatt av nå, en drøy uke før det viktigste presidentvalget på mange, mange år. Denne historien handler om en kjernefamilie i Nevada, en av rundt 124 millioner amerikanske husholdninger. Den handler om min vertsfamilie da jeg var utvekslingsstudent i Las Vegas på slutten av 90-tallet.
Denne ganske gjennomsnittlige familien i Nevada, med tre nå voksne barn og to foreldre, gjenspeiler USAs utvikling de siste årene ganske godt: Da jeg bodde hos dem i 1998, var det gode tider. Familien eide en bar, drev et lite selskap (som i god Las Vegas-ånd leide ut smokinger), og hadde det materielt sett veldig bra. De eide fire biler og en motorsykkel. Vertsøsteren min fikk en lilla SUV til 16-årsdagen (brukt, riktignok). Vi hadde stort hus, basseng i hagen, og et ekstra kjøleskap i garasjen fylt til randen med brusbokser. Barna spilte fotball, softball og gitar, og hadde flere par sko enn jeg visste var mulig. Da vi vinket farvel på flyplassen sommeren 1998, så framtida lys ut.
Jeg dro tilbake til Las Vegas i 2010 for å være brudepike i min vertssøsters bryllup. Da var det dårlige tider i casinobyen. Det var rett etter finanskrisen, og boligkrasjet hadde gått hardt ut over Las Vegas, som er helt avhengig av turisme, og der den høye befolkningsveksten delvis hadde vært bygd på råtne boliglån på kunstig gode betingelser. I gata vår sto nesten halvparten av de sandfargede eneboligene, som alle lignet på hverandre, tomme. Store røde «foreclosed»-skilt hang på dørene. Vertsfamilien min hadde mistet familiebedriften, og huset var ikke verdt noen ting lenger. De vurderte å flytte, men hadde ikke råd. De fikk nye jobber, vertsmoren på et av Las Vegas’ mange hoteller, vertsfaren i byggebransjen. De arbeidet hardt, og holdt et nydelig bryllup for eldstedatteren, hjemme i hagen der bassenget fortsatt holdt stand.
Seks år senere var jeg igjen tilbake, for å dekke presidentdebatten og bo hos min amerikanske familie. De arbeider fortsatt hardt og mye, Larry og Dawn. De står opp før soloppgang og kjører til jobb i hver sin bil. Vertsøstrene har fått høyere utdannelse og studielån. En har jobb og en er hjemmeværende mor, mens lillebror arbeider deltid og spiller i band (og skal stemme på De Grønnes Jill Stein). De klarer seg bra, men er langt mer bekymret enn før. De husker en tid da livet var lettere, de økonomiske rammene tryggere og framtidshåpet lysere. De husker hvor raskt ting kan snu.
De er republikanere og har våpen i huset, men er ikke så opptatt av politikk. De er blant de rundt 15 prosentene av velgere som ennå ikke har bestemt seg for hvem som får deres stemme 8. november. For fire år siden på denne tida var det bare fem prosent som ikke hadde bestemt seg. På grunn av det høye antallet usikre velgere, har Trump fortsatt en sjanse, skriver valgsiden Fivethirtyeight.
Det var fascinerende å bo noen dager sammen med usikre velgere med republikansk slagside. De er på ingen måte begeistret for Donald Trump, som min vertsfar beskrev som «Hitler-aktig». Først og fremst er de lei. Av sirkuset, av politikerstanden, av hele valgkampen. Som velgere i vippestaten Nevada blir de bombardert med for det meste negativ reklame dag ut og dag inn. De har lite energi eller godvilje til overs for noen av kandidatene.
Morgenen etter debatten satt jeg trøtt ved kjøkkenbordet og forsøkte å skrive noe klokt om denne tredje og siste presidentdebatten. Amerikanske (og norske) medier må absolutt kåre vinnere. Ifølge CNN gjorde Hillary Clinton det best. Ifølge Vox vasket den demokratiske kandidaten gulvet med Trumps uslitelige hår. Clinton vant, slo The New York Times og the Wall Street Journal fast. BBC og en mengde andre medier sa det samme. Jeg sveipet innom Fox News, som framhevet Trumps solide innsats. Selv syntes jeg Donald Trump hadde klart seg bedre enn tidligere, men jeg var heller ikke i tvil: Clinton var best.
Vertsmoren min kom ned og satte på kaffetrakteren. Hva syntes hun om debatten? Hun ristet på hodet, og var fortsatt i tvil. «Men alle sier Trump vant», slo hun fast. Jeg kvapp. Hvem? Hun hadde skummet gjennom lokalavisen, Facebook-feeden, Fox og andre nettsider jeg ikke hadde hørt om. Alle konkluderte med at Trump var en soleklar vinner. Vi lo av at vi åpenbart lever i parallelle universer. Men hun kommer ikke til å begynne å lese The New York Times. Jeg vil neppe gjøre Trumps heiagjeng hos Breitbart.com til noen medievane.
Debatten ga ingen svar til mine usikre vertsforeldre. Det er disse menneskene Hillary Clinton snakker om når hun vil styrke middelklassen og amerikanske familier. Det er disse Donald Trump snakker til når han vil gjøre USA sterkt igjen. De er lei, men vil bruke stemmeretten. Kanskje blir det velgere som Dawn og Larry som avgjør til slutt.