TEGNING: SIRI DOKKEN

Eliteserien

Det er ikke opp til dem med privilegier å avgjøre om det er forskjell på folk.

Det som skiller Oslo fra resten av Norge, er ikke de store skogene som ligger rundt byen på alle kanter, og som har fått det misvisende navnet marka. Det er ikke Holmenkollen, Slottet eller de andre signalbygga som du finner på postkort og reiselivsbrosjyrer heller. Begge deler er karakteristiske for byen, men alle byer har noe som er karakteristisk for seg, det er forskjellig fra by til by, men det er fortsatt bare karakteristika. Det som er spesielt for Oslo, er at den samler så mange som tilhører en eller flere av de norske elitene.

Da jeg flytta til Oslo som 23-åring i 1997 var det dette som overraska meg. I motsetning til Stavanger og Bergen hvor jeg hadde bodd før, hadde Oslo en overklasse som klarte seg sjøl. De hadde egne bydeler, skoler og sosiale liv hvor de stort sett omgikk hverandre. Det skulle sikkert de rikeste i Stavanger og Bergen også ønske at de kunne, men sjøl på Eiganes, Stavangers desidert rikeste og mest høyrevennlige bydel, måtte ungene gå på Kanikk ungdomsskole sammen med dem som kom fra kommunalboligene på Våland og lærerunger.

Oslo har flere profesjonelle arvinger, finansmeklere og eiendomsspekulanter enn noe annet sted i Norge, ikke fordi folk i Oslo er annerledes, men rett og slett fordi byen er større. Oslo har to universiteter og en rekke høyskoler, det er antakeligvis ti ganger så mange professorer og amanuensiser i Oslo som i noen annen norsk by. Det samme gjelder kulturlivet. Mens Stavanger, Trondheim og Bergen har ett teater hver, og noen frie scener, har Oslo tre store og mange små teater. Det er i alle fall åtte store aviser som kommer ut fra Oslo, til og med Nationen har hovedkontoret her, og bare NRK har opp mot to tusen Oslo-ansatte. Like mange som det jobba i høykonjunkturene på hjørnesteinsbedriften Rosenberg Verft i Stavanger.

I tillegg til dette har Oslo noe som er enda viktigere. Sentraladministrasjonen, regjeringen og Stortinget er strengt tatt ikke så mange, sjøl med et voksende antall rådgivere av ulike slag, men departementene, NHO, LO, alle interesseorganisasjonene og alle store norske selskaper har hovedsete innerst i Oslofjorden. Der sitter de sammen med den største tingretten, den største lagmannsretten og høyesterett, med alle de store advokatkontorene plassert i sirkel rundt.

Dette er ikke en moralsk dom over verken byen Oslo, eller folka som bor i byen. Oslo har også flest taxisjåfører, hjelpepleiere og lærere. Men det er en vesentlig forskjell på det å ha mange saksbehandlere i Nav eller barnehageassistenter samla i en by, og det å ha hele bydeler av forretningsadvokater, toppledere og arvinger. De siste har mye makt, de første er like avmektige om de bor i Oslo eller Volda.

Oslo er stedet hvor makta i Norge fostres opp. Byen er en arena hvor disse elitene møtes til eliteserien det norske samfunnet. Det betyr ikke at det ikke finnes rikdom og makt utafor Oslo, men mens eliten er et ensomt sted de fleste steder, er Oslo det eneste stedet hvor det privilegerte livet på toppen av en samfunnspyramide kan forveksles med hverdagen til folk flest. Det er dette Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum peker på når han maner til opprør mot Oslo-eliten. Og det er også derfor alle forsøk fra aviskommentatorer eller gjester på NHOs årskonferanse på å avvise Vedum som en slags høyrepopulist og problemstillingen som latterlig faller dødt til den jorda Vedum dyrker. Det er ikke opp til de med privilegier avgjøre at det ikke finnes forskjell på folk.

De aller fleste som har vokst opp utafor det sentrale østlandsområdet har kjent på agget mot Oslo, først og fremst fordi landets påstått landsdekkende medier behandler lokalstoff fra Oslo som om det skulle være riksnytt. Folk i Rana og på Bryne må forholde seg til Sinsenkrysset og Kikut. Folk i Oslo aner ikke hvor Frøylandsvatnet eller Dunderlandsdalen er. Men dette ubehaget i kulturen er ikke det som terger folk til å gå i tog for ulven eller klappe for Vedums utdriting av elsyklende byråkrater.

«Oslohatet» som det kalles bygger på to helt avgjørende materielle forhold. I denne byen kan folk vokse opp til å forvente å bli professor, advokat eller mektig. Med rett bostedsadresse og rett omgangskrets er det like naturlig som det en gang var at sønnen til en snekker sjøl blei snekker. Bare at det ikke er et liv som håndverker man tar for gitt, men et liv med makt. Et liv hvor man ikke ser kjendiser og politikere på fjernsyn, men omgås dem, hvor avstanden til journalister, byråkrater, politikere og næringslivstopper ikke er lengre enn til kontaktlista på egen mobiltelefon. Jeg burde vite det, jeg lever sjøl et sånt liv.

Dette er heller ikke galt i seg sjøl, i stor grad er det en funksjon av å ha en hovedstad. Problematisk, men etter all sannsynlighet et nødvendig onde. Det hadde ikke vært annerledes om hovedstaden het Bergen, mer høylytt kanskje, men ellers ganske likt. Problemet er når viktige avgjørelser, økonomiske, politiske og journalistiske, kanskje til og med juridiske, tas med utgangspunkt i livet slik det leves i Oslos eliteserie. Når disse elitene ser hverandre på tvers av økonomi, politikk og kultur, og tror at det er slik landet ser ut. Og at de er satt til å styre det.

De siste tiårene har det sett mer og mer sånn ut. Landbruket blei devaluert og avskrevet som en utgiftspost Oslo tok seg råd til å opprettholde allerede før EU-kampen i 94. Industrien har blitt behandla på samme måte lenge nå. Tvangssammenslåing av kommuner, politireform som fjerner politiet bort fra bygdene, avslutning av post og avisombæring, transport og naturverndiskusjoner og stadig sentralisering av helse og servicetjenester peker i samme retning. Sammen med dyrking av større forskjeller skaper det rettferdig harme.

Haakon Lie sa en gang om Arbeiderpartiet at om det ikke var stemmen for dem som satt nederst ved bordet, så hadde partiet ingen eksistensberettigelse. Problemet som Slagsvold Vedum peker på, er at de som styrer landet framstår som de knapt merker at det er noen andre ved bordet i det hele tatt.