Debatt

Elefanten i klimapolitikken

Politikerne våre har unnlatt å løfte fram et av kjerneproblemene – vårt private forbruksmønster.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

2019 vil bli husket som året da 16 år gamle Greta Thunberg talte til FN og verdens ledere, og satte ord på frykten hos de unge og på alvoret i klimautfordringen.

Hun inspirerte ungdom i hele verden, som iverksatte skolestreiker og store demonstrasjoner på grunn av manglende politiske tiltak.

I 2019 ble ordet «flyskam» en del av dagligtalen, EU-parlamentet erklærte «klimakrise» og i september runget «klimabrølet» gjennom Norges langstrakte land.

Til tross for dette har politikerne våre unnlatt å løfte frem et av kjerneproblemene – vårt private forbruksmønster.

Alle klimagassutslipp og all miljøpåvirkning kan på en eller annen måte knyttes til enkeltpersoners private konsum.

Det er ikke til å komme forbi at en sentral komponent i klimaløsningen må være en eller annen form for regulering av privat forbruk.

Vil 2020 bli året hvor denne elefanten i klimapolitikken omsider kommer frem i lyset?

Et viktig steg for å endre vårt forbruksmønster vil være å gjøre oss til informerte og bevisste forbrukere i større grad enn hva vi er i dag.

Det må stilles krav til at informasjon om klima- og miljøfotavtrykk blir tilgjengeliggjort for oss konsumenter, og det må settes rettferdige, veiledende måltall for fotavtrykk hos ulike typer husholdninger.

Klima- og miljødata må tilgjengeliggjøres i alle ledd av en verdikjede, hos produsenter, distributører og sluttbrukere.

Metodikk for dette er allerede tatt i bruk, slik som EUs Product Environmental Footprint (PEF) og Organizational Environmental Footprint (OEF). Innføring av tiltak som dette vil umiddelbart føre til økt bevissthet og mer klimavennlige forbrukervalg.

Dette vil gi insentiver til grønnere produktutvikling og næringsutvikling.

Utfordringen vi står overfor omtales gjerne som «allmenningens tragedie». Uten tilgjengelig informasjon, ansvarliggjøring og byrdefordeling blir våre valg gjerne basert på logikken: «Hvorfor skal jeg la være å kjøpe dette hvis ikke andre gjør lignende tiltak? Mitt bidrag er jo kun en dråpe i havet.»

Politiske tiltak og reguleringer som kan løse denne utfordringen er nødvendige.

Informerte forbrukere er neppe et tilstrekkelig tiltak. Innføring av økte avgifter på miljøfotavtrykk i sluttbrukerleddet vil være nødvendig.

Når måltall skal settes og avgifter skal innføres står vi igjen overfor et viktig spørsmål. Hvordan innføre avgifter med en profil som er motiverende og samtidig sosialt og byrdemessig akseptabel?

Her ligger problemets kjerne; kravet om sosial profil og rimelig byrdefordeling, noe som De Gule Vestene i Frankrike er et sterkt eksempel på.

Progressive avgifter kan være en mulig løsning. Dette vil gi politikerne et verktøy som vil gjøre det samfunnsmessig akseptabelt å innføre de nødvendige økte klimaavgiftene.

Gjennom generelle progressive avgifter er det mulig å oppnå en myk regulering av privat forbruk og miljøfotavtrykk; en regulering som gir valgfrihet innenfor fornuftige rammer.

Norge er et land med høy tillit til det offentlige og til vårt skatte- og avgiftssystem.

Dette er et godt utgangspunkt for å bli et foregangsland i utviklingen av de informasjons- og avgiftssystemene som må til. Tiltakene som foreslås behøver ikke å vente på internasjonale avtaler.

Norge har her unik kompetanse som kan utnyttes til å skape brukervennlige og sikre løsninger. Det er viktig at privat og sensitiv forbruksdata forvaltes på en konfidensiell og sikker måte av både private og offentlige aktører innenfor rammer satt av Datatilsynet.

Det offentlige må kunne analysere og forvalte aggregerte data om miljøfotavtrykk, uten å få tilgang til detaljerte data om den enkeltes forbruk.

Tiltak for å redusere klimagassutslipp har til nå vært basert på idealisme, teknologiutvikling, og sektorvis omstilling. Det er tydelig at effekten av disse endringene ikke er tilstrekkelige.

2020 kan bli året hvor våre politikere tør å belyse elefanten i klimapolitikken.

Greta Thunberg og våre demonstrerende ungdommer må kunne forvente politikere som tør å innføre nødvendige tiltak som gir tilbake troen på vårt politiske og demokratiske system.

Mer fra: Debatt