ALDERDOM: Svekket syn, nedsatt hørsel, begrenset førlighet og demens er blant flere ting som innskrenker muligheten til å klare seg alene med velferdsteknologi, skriver Bjørn Høvik. FOTO: FREDRIK BJERKNES

Eldres helse er blitt dårligere

Samhandlingsreformens neddyssede bakside.

Samhandlingsreformens mål var bedre folkehelse og bedre helse- og omsorgstjenester på en bærekraftig måte. For eksempel skulle sykehuskøene reduseres, slik at produktive som ble rammet av sykdom, kom raskere tilbake i arbeid. Regjeringen hevder med iver at dette skjer. Mindre iver brukes til å belyse reformens negative sider, kanskje fordi de som rammes er lite bærekraftige – nemlig de eldste og svakeste av oss. De rammes til gjengjeld flerfoldig. Først på grunn av hardere konkurranse om sykehjemsplasser. Årsak: Eldre, alvorlig syke havnet tidligere på sykehus.

Etter innføring av Samhandlingsreformen (2012) flyttes disse nå til sykehjem. Dobbelt så mange eldre dør nå på sykehjem som på sykehus før reformen. For å minske sykehuskøene skrives også yngre pasienter raskere ut enn før. De som er for dårlige til å sendes hjem, skal på korttidsopphold. I Oslo får bydelene bøter om ikke slike plasser skaffes i tide. Derfor er fire sykehjem omgjort til institusjon for korttidsplasser uten at sykehjemskapasiteten er økt tilsvarende. Det samme har skjedd i andre kommuner. Resultat: Overflyttingen av svært syke eldre fra sykehus til sykehjem og en høyere terskel for sykehjemsplass har ført til at sykehjemsbeboernes helsenivå generelt har blitt mye dårligere enn før reformen.

Også dette har flere negative konsekvenser: Sykehjem har dårligere lege- og pleierdekning enn sykehus. Lege er bare tidvis til stede. Legetjeneste på sykehjem har lav prestisje, og legeskiftene er hyppige. Spesialister i geriatri hevder at de helbredelsesmuligheter som faktisk fantes på sykehus, i stor grad er borte på sykehjem. Dårligere sykehjemsbeboere betyr også tyngre arbeidsforhold for pleierpersonalet. Dette er den sannsynlige grunnen til at pleierne går ut av jobb tidligere enn før eller arbeider bare deltid. I tillegg er en høy prosent av pleierne ufaglærte. Begge forhold slår tilbake på beboerne. For stadig nye pleiere og lav kompetanse betyr også dårligere kjennskap til beboernes behov. Mange sykehjemsbeboere greier ikke å spise selv og sier heller ikke fra om dette og får derfor ikke nødvendig hjelp. Og om de får, er denne mer tidkrevende enn dagens bemanningsnorm tar høyde for. Enkelte sykehjem prøver å avhjelpe den alvorlige underernæringen ved endrede spisetider, og beboernes utilstrekkelig dekkete kontakt- og aktivitetsbehov ved tiltak som eldrepuben på Manglerud sykehjem for demente eller katta og kaninene på Økern sykehjem. Slikt gjør seg i mediene og er muligens bedre enn ingenting, men kan også virke som tilsløring av de egentlige manglene: underbemanning og lav kompetanse.

Myndighetenes «løsning» er ikke flere og bedre sykehjem, men en robust tro (nærmest uansett politisk farge) på at moderne velferdsteknologi gjør det mulig for eldre å bo lenger hjemme. Troen forsterkes nok av det faktum at en hjemmeboende eldre med noe hjemmehjelp koster ca. 1/4 av en sykehjemsplass. I tillegg vil mange eldre bo hjemme, foruten at myndighetene tar det for gitt at kommende generasjoners økte IT-kunnskap gjør det lettere for dem å benytte seg av velferdsteknologi. Det man ikke vil snakke om, er at også kommende generasjoner – fordi de lever lenger – vil få svekket syn, nedsatt hørsel, begrenset førlighet, redusert koordineringsevne, langsommere reaksjons- og oppfatningsevne, og demens. Alt sammen innskrenker muligheten til å klare seg alene med velferdsteknologi – om den er aldri så smart. I tillegg velger man å se bort fra at mange eldre er ensomme og hungrer etter nærhet med levende mennesker. En skype-kontakt er ikke helt det samme.

Så er det riktig at våre eldste og svakeste er prisgitt (i dobbelt forstand) et bærekraftsbegrep som selv i dagens rike Norge går mer på det økonomiske enn det etiske, hvilket innebærer at de eldste og svakeste faktisk brukes som salderingspost. Dette er blant temaene Aps store stab av valgkampstrateger kanskje burde vært innom som grunn til forslag om skatteøkning?