Eldrepolitikkens unnaluring

En bedre eldrevelferd krever penger, mange penger.

Det har i sommer vært en rekke artikler i Dagsavisen og andre aviser med utgangspunkt i at sykehjemsplasser legges ned i Oslo. Temperamentet har vært høyt og representanter fra ulike hold i partispekteret har presentert diverse løsninger som de eneste rette. Løsningene har dessverre bare en ting felles: De er altfor billige og uttrykk for lite annet enn politiske puslerier, enten de kommer fra Frp eller venstresida.

Sykehjem er beregnet for den stadig større gruppa med lengelevende eldre. Blant disse øker prosenten demens, og de har gjerne en rekke andre svekkelser i tillegg, som nedsatt bevegelsesevne, dårlig syn og hørsel og redusert koordineringsevne. At behovet for sykehjem for disse virkelig er redusert, er oppsiktsvekkende.

Flere typer erstatning for sykehjem kjøres fram som forklaring: De eldre kan bo lenger hjemme ved hjelp av såkalt velferdsteknologi. De kan få opphold på helsehus (korttidsopphold med håp om hjemsendelse), eller de kan få bo i omsorgsbolig/omsorg+. Alle disse alternativene er billigere enn sykehjem. Den alvorlige mistanken som da oppstår, er at sparetanken trigger håpet om at den eldres funksjonsgrad er høyere enn den faktisk er. Skal man kunne gjøre seg nytte av velferdsduppedittene, kreves faktisk en viss oppegåenhet, syns- og hørselsevne for ikke å snakke om koordineringsevne – alt det eldre med sykehjemsbehov dessverre har for lite av. Også satsingen på helsehus og omsorgsbolig bunner i håp om at brukerne har en funksjonsevne som en kan mistenke sykehjemsetaten setter for høyt for å spare sykehjemsplasser. Det fins en del eksempler som bestyrker en slik mistanke.

Ja, sykehjem er dyrt, og de er i dag og har lenge vært alvorlig underbemannet. Det kan alle som har besøkt dem jevnlig se, enda de ansatte gjør mer enn en kan forlange. En bedre eldrevelferd krever penger, mange penger. Det må innrømmes av oss alle, uansett hvilke politiske partier vi støtter.