Debatt

Eldreomsorgen trenger fagpersoner i førstelinja – ikke profitt

Kommersielle helse- og omsorgstjenester er til direkte hinder for en tillitsbasert offentlig helsetjeneste, med stedlig ledelse og der kvalitet utvikles gjennom faglig skjønn i førstelinja.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Hinderet skyldes at de kommersielle tjenestene, i motsetning til det offentlige og de ideelle, skal tjene penger på å drive eldreomsorg.

Erfaringen fra Sverige og en rekke europeiske land er at den kommersielle drivkraften blir premissleverandør for hele eldreomsorgen, også den offentlige, ved konkurranseutsetting. Dette er også den norske erfaringen. Mekanismene oppstår fordi når skattefinansierte velferdstjenester skal drives av kommersielle konsern så må de prises og dokumenteres. Det må være en som bestiller tjenesten og en som kjøper den. Kjøperen må være sikker på at en ikke betaler for mye. Selgeren vil forhandle seg frem til best mulig pris. Norlandia-konsernet eies av Adolfsen-brødrene som er oppgitt med ligningsformue på om lag 200 millioner hver (DN 2017). En betydelig andel av formuen er tjent ved å drive offentlig finansierte velferdstjenester.

Dokumentasjon av det som foregår i hjemmet til en bruker, blir et forhandlingskort i markedet for hjemmetjenester. Dette fører til en standardisering som gjør det vanskelig å slippe løs tilliten til førstelinjas faglige skjønn. Velferdstjenester er møter mellom mennesker der det ikke finnes en bruksanvisning eller fast oppskrift, det er vanskelig å prise. Den fleksibiliteten eldre trenger i møte med fagpersonene fungerer ikke på markedspremisser. En dag trenger man en god samtale, en annen fysioterapi.

En kunnskapsoppdatering om erfaringer med fritt brukervalg ble i 2015 bestilt av Solberg-regjeringen fra revisjonsselskapet Deloitte. Et gjennomgående funn er at en stor andel av brukerne ikke foretar et aktivt valg der det er innført fritt brukervalg. Det kan stilles spørsmål ved om valgmuligheten for en del brukere heller oppleves som en belastning, heter det. Informantene trekker også frem at kommersielle har interesse av flere vedtakstimer, jo flere timer jo høyere inntekt. Dette harmonerer dårlig med faglige prinsipper om å arbeide for å opprettholde eller øke brukernes funksjonsnivå, og dermed redusere behovet for hjelp, oppsummerer Deloitte. Denne usikkerheten mellom hva som er faglig skjønn og hva som er økonomisk hensyn er alvorlig, men dessverre går det igjen i mange rapporter om konkurranseutsetting av velferdstjenester (f. eks Vista Analyse barnevernrapport 2016).

Stedlig ledelse med tillit til de ansatte og med faglig handlingsrom i førstelinja, har vært etterlyst bredt i sykehusene og i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Pasientene, brukerne og de ansatte vil ha det. Rett og slett fordi faglig skjønn og myndighet på stedet, trumfer måling, rapportering og sentraliserte avgjørelser når det kommer til kvalitet. Oslo kommune har gjennomført prosjektet Tillitsmodellen i hjemmetjenesten, en modell hvor fagpersonene myndiggjøres og gis større ansvar for tjenestene til den enkelte. I pilotbydelene har hjemmetjenesten vært organisert i mindre tverrfaglige team og saksbehandling har vært del av teamets ansvar. Resultatet er vurdert positivt av både brukere og ansatte. Norge trenger mer av Oslo-modellen, ikke mindre. Kommersialisering etter modell av Sverige vil gjøre det mye vanskeligere.

Mer fra: Debatt