Muslimer flest er lei av debatten om karikaturtegninger, selvmordsbombere og ekstremister som reiser til Syria for å krige. De er lei av å forklare hva islam og muslimer egentlig står for og føler seg ikke ansvarlige for å ta avstand fra ekstremisme. Min avsky for ekstremisme bør være like selvsagt som etnisk norskes.
Vi har ofte samme debatter gjentatt flere ganger. For eksempel ble det debattert om karikaturtegninger i 2005–2006 og i år med samme argumenter. Etter terroren i Frankrike har også den samme debatten om ekstremisme dukket opp igjen. Disse debattene er viktige, men fortjener ikke all oppmerksomheten. Dette går på bekostning av de jevne muslimene som lever i fred. Utfordringene de blir utsatt for i det norske samfunnet ser aldri dagens lys. De kommer ikke lenger enn å ta avstand fra ekstremister og terror.
Å gå inn i en offerrolle og bruke rasismekortet er en uting, men dette kan også brukes som hersketeknikk overfor muslimer og minoriteter som ønsker å ta opp viktige problemstillinger. Den jevne muslimen drikker ikke alkohol, spiser ikke gris og går mer eller mindre til moskeen. Er opptatt av karriere og familie som alle andre etniske nordmenn. Den jevne muslimen møter likevel en god del utfordringer som er ukjente for etnisk norske. Dette gjelder især den økende usynlige diskrimineringen på arbeidsmarkedet for minoriteter.
Dette gjelder arbeidsmarkedet for mange forskjellige yrker, men jeg kjenner best til legeansettelser der vi har en lang vei å gå. Ferdigutdannede leger med ikke-vestlig bakgrunn blir spurt på jobbintervju om de er muslimer og hvordan de ser på ulike pasientgrupper som rusmisbrukere i forhold til deres tro. Det ønskes helst referanser med etnisk norske navn. Leger med minoritetsbakgrunn må yte mer enn sine etniske kolleger for de samme stillingene.
Vi har Antirasistisk senter som jobber med den direkte rasismen. Den er avtagende. Den skjulte diskrimineringen er økende. Det kan være stillinger for turnusleger, leger i spesialisering og overleger. Dyktige og kunnskapsrike leger som er født og oppvokst Norge og snakker flytende norsk fortjener ikke en slik annenrangs behandling på arbeidsmarkedet.
Professor i sosiologi Gunn Elisabeth Birkeland har forsket på diskriminering i arbeidslivet for minoriteter (DISCRIM). DISCRIM-prosjektet har undersøkt sysselsetting blant unge i alderen 19–35 år som har fullført videregående skole, bachelor- eller master-nivå. Kandidater med norsk bakgrunn kommer raskere i jobb.
To år etter at de er ferdige med videregående skole eller høyere utdanning, er 85 prosent kvinner og menn med norske foreldre i arbeid. Blant kvinner og menn med innvandrerforeldre fra India er henholdsvis 71 og 68 prosent sysselsatte. Pakistanske etterkommere har en andel på 71 prosent for kvinner og 75 prosent for menn.
Forsker Arnfinn Midtbøen konkluderer med at etnisk diskriminering utgjør et betydelig hinder for etniske minoriteters tilgang til det norske arbeidslivet. Studier av diskriminering i Norge har vist at innvandrere har problemer med å komme seg inn på arbeidsmarkedet, jobber mer deltid, er oftere overkvalifiserte og har dårligere lønnsutvikling enn majoritetsbefolkningen. At diskriminering er notorisk vanskelig å måle vitenskapelig, har preget både politikk og forskning på innvandringsfeltet i Norge i en årrekke. Den jevne muslimen har måttet betale en dyr pris for udåder utført av ekstremister i islams navn. Vi må få bukt med den hinderløypen minoriteter utsettes for i deres karriere.