Du ser et nyhetsinnslag som gjengir nye forskningsresultater. En forsker eller en ekspert blir intervjuet. Og du tenker at dette medieoppslaget er seriøst, for forskere er jo ekspertkilder.
Forskerens rolle er å forklare sammenhenger. Og fortelle hva vi vet og hva vi ikke vet. Det er spesielt viktig at hun eller han har god oversikt over fagfeltet og kjenner til fagets historikk. Dessuten bør forskeren vurdere hva som er troverdig informasjon basert på egen erfaring med lignende arbeid, eller etter selv å ha etterprøvd resultatene. Dette er et glansbilde av ekspertens og forskerens rolle i det offentlige ordskiftet. Et glansbilde som nylig er blitt revet i stykker av et par medieoppslag.
Forskningsjournalistikk er slett ikke alltid til å stole på, selv om de bruker forskere som kilde og har et akademisk preg. Noen ganger baserer de seg på falske profeter.
Aftenposten oppdaget i sommer at det nemlig finnes røvere i akademia, som de avdekket i oppslaget «Forskerbløffen» i A-magasinet (17. august). Det er blitt en industri i å starte useriøse tidsskrifter og konferanser.
Noen useriøse aktører forsøker å tjene penger på publisering av artikler. Aftenposten avslørte at slike aktører ikke brydde seg om kvaliteten på stoffet, og journalistene som jobbet med saken, klarte selv å få publisert renspikka vås da de skulle teste kvalitetssjekken til røvertidsskriftene.
Et annet eksempel er TV-serien «Folkeopplysningen» det Andreas Wahl sjekket påstander fra en gruppe akademikere som er grunnleggende uenig i klimaforskernes konklusjoner om årsakene til klimaendringene de siste 50 år. Han fant ut at mange av deres motargumenter ikke holdt vann og mye av stoffet deres var importert fra utlandet. Det er naturlig for å spørre om hvorfor disse dissidentene mente at deres oppfatning mer troverdig enn klimaforskernes. Wahl spurte om de selv hadde etterprøvd resultatene. Men det hadde de ikke gjort.
Tina Bru: Klimarealistene tar feil
I vitenskapen må resultater etterprøves uavhengig av hverandre, spesielt hvis de går mot etablert kunnskap. Et viktig spørsmålet er også hvorfor ulike oppfatninger av og til oppstår, og i så fall hva som er historien bak disse.
En annen ting er ansvaret forskeren har som ekspertkilde i mediene. Vi bør være den som har tilstrekkelig oversikt over fagmiljøet til å kunne sette informasjon i sammenheng, forklare hva som er styrken og svakheten med ulike oppfatninger, og hvordan man kom fram til svarene.
Problemet er at forskere er forskjellige og ikke alle har god nok kunnskap for å svare på spørsmålene de får. Mediene bør også være sin rolle bevisst og bedrive aktiv kildekritikk ved å sette oppslag i sammenheng. For eksempel ved å spørre forskere om deres egen forskningserfaring.
Klima: Het debatt i varmen
Journalisten kan enkelt sjekke forskernes meritter ved å bruke Google-scholar for å se hva de har publisert av vitenskapelig arbeid. Publikasjonslisten gir en oversikt over deres ekspertise og er en viktig kvalitetssjekk av eksperter og forskere.
De siste årene er vi blitt mer bevisste om såkalte «fake news», og det er ganske åpenbart at en balanse mellom fakta og «alternative fakta» vil gi et håpløst bilde. På samme måte har en såkalt «balanse» mellom ulike ståsteder vist seg å gi et feilaktig preg på klimasaken. Man får ingen objektiv rapport når den ene siden har omfattende forskererfaring mens den andre knapt har noen.
Spørsmålet er hvordan vi skal sikre oss mot desinformasjon forkledd som vitenskapelige resultater. En medisin er å fortelle historien bak kunnskapen. All kunnskap og alle resultater har en historie. Det er forskerne og ekspertene som kjenner denne historien best, og de har derfor et ansvar for at folk skal få en riktig forståelse av vitenskapelige og tekniske problemstillinger. Det er vanskeligere å fortelle historien bak oppdiktede resultater enn for dem som stammer fra et virkelig arbeid.
En annen ting er at nye funn ikke alltid er til å stole på. Det er først når forskningen er etterprøvd av andre at man kan begynne å stole på den. Hvis konklusjonene er sanne, så vil man få samme svar når man gjentar forsøket eller analysen.
Et problem er imidlertid når forskning kun finansieres gjennom prosjekter og oppdrag. Når det meste av forskningen er i form av oppdrag eller prosjekter, er det få som kan avse tid til å utføre en av de viktigste oppgavene i vitenskapen, nemlig å etterprøve andres resultater.
Verdien av etterrettelig kunnskap er høy, noe som understrekes av at Norge bruker flere milliarder kroner på skoler og utdanning. På samme måte er det viktig å kvalitetssikre kunnskapen som formidles til samfunnet via mediene.