Det offentlige sier at de skal inkludere meg, men jeg har sjelden følt meg mer ekskludert. Hvis ikke en felles dugnad for å hjelpe de med nedsatt funksjonsevne hjelper, hva gjør vi da?
Jeg er bekymret for at mange mennesker blir sykere og mister arbeidsevne på grunn av kontinuerlig avvisning på arbeidsmarkedet.I dag er jeg ufør, men jeg vil belyse temaet for alle som kommer etter meg. Jeg har tråkket opp en slags sti, men vi må gjøre denne stien bredere for andre som skal eller er i arbeidsavklaring, eller trenger en tilrettelagt stilling.
Som en karriereveileder skrev i Dagsavisen tidligere denne uken, er det første en arbeidsgiver kan gjøre er å si «takk for din søknad». Det handler om generell etikette og høflighet i et møte mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.
Jeg begynte å jobbe da jeg var tretten år gammel. Jeg forsøkte lenge å komme delvis tilbake i arbeid. I over to år samarbeidet jeg med en jobbspesialist i Nav gjennom tiltaket Utvidet oppfølging. Vi jobbet med hva jeg klarer og vil arbeide med, søkte på stillinger, perfeksjonerte CV, hadde intervjutrening, oppsøkte bedrifter og arbeidsplasser, gikk på intervju, forsøkte å finne praksisplass eller å lokke med midler for å få noen til å ansette meg. Praksisplass eller arbeidstrening ble sett på som en siste utvei, ettersom dette svært sjelden fører til en ansettelse i det offentlige, ifølge SINTEF. I verste fall har vi også sett eksempler på mennesker som tvinges ut i uførhet. Hva trenger arbeidsgivere for å endre på dette?
Ingen av de vi snakket med, særlig ikke i det offentlige, kunne tilby meg en deltidsstilling. Jeg opplevde det samme som karriereveilederen melder. Jeg fikk svært sjelden svar på ordinære søknader, heller ikke hvis jeg ringte eller sendte mail etter søknadsfristen var utgått. Når jeg fikk svar ble jeg møtt med argumenter om dårlige budsjetter, tidspress og at de ikke kunne ta inn noen på nåværende tidspunkt.
Regjeringen betegner inkluderingsdugnaden som et felles samfunnsoppdrag for å få flere i arbeid. Det er horribelt å vite at jeg blir sett på som en byrde for arbeidsgivere som de må ta seg av fordi de er pålagt det. Hvorfor? Fordi de gang på gang indirekte forteller meg at jeg er en byrde det ikke er verdt å satse på.
For å få flere ut i arbeid og færre unge uføre, er det tvingende nødvendig at den firkantede boksen for hva en arbeidstaker er, blir betydelig utvidet. Vi må gi flere en reell sjanse for å stå i jobb med tilpasninger.
Tilrettelegging trenger ikke være vanskelig, det kan være små ting som fleksibel arbeidstid eller mulighet for hjemmekontor. Ofte gjelder dette arbeidssøkere som har en reell utdanning, arbeidserfaring og motivasjon, i tillegg til tilretteleggingsbehov. Tilrettelegging trenger ikke å bli lagt merke til – kanskje har noen andre allerede muligheter for hjemmekontor eller fleksibel arbeidstid på din arbeidsplass? Kanskje noen trenger å ta noen korte pauser i løpet av dagen?
Jeg håper at de som søker jobb fremover i redusert stilling, eller med hull i CV-en, får en sjanse.