Eksegese av et rovdyrpolitisk skriftsted - eller hva en klage til Bernkonvensjonen kan føre til

Norsk rovviltforvaltning har sine hellige skrifter. Bernkonvensjonen kan i så måte sammenlignes med bøkene fra Det gamle testamente. Således er katalogen over truede arter fremdeles basert på opprinnelige nedtegnelser og ikke gjenstand for revisjon. Parallellen til det nytestamentlige budskapet om frelse er å finne i uensartede skrifter som rekommendasjoner fra den faste komité, ulike stortingsmeldinger og brev.

. Ved gudstjenester blir spesielt sentrale bibelavsnitt, såkalte perikoper (bibelsteder) opplest og forklart for menigheten. Jeg vil i det følgende ta for meg et slikt rovdyrpolitisk skriftsted til belysning av et sentralt konfliktområde i norsk rovviltforvaltning.
Skriftstedet har vært og er ett av de mest siterte i norsk rovviltpolitisk sammenheng og dukker ofte opp i meldinger fra Regjeringen til Stortinget og i utredninger og brev til og fra myndigheter og NGO-er. Det har i over 2o år stått sentralt i debatten om Norges forpliktelser etter Bernkonvensjonen. 

GENERALSEKRETÆRENS BREV
Tekstutdraget er hentet fra et brev av 17. juni 1996 fra generalsekretær Galiano i Europarådets miljøvernavdeling til leder av Direktoratet for naturforvaltning og er primært  en meddelelse  om at en klage fra Stiftelsen Bellona over et norsk forvaltningsvedtak  om felling av gaupe, har blitt avvist som ugrunnet. Generalsekretærens funksjon kan her passende sammenlignes med apostelen Paulus'. Den formelle adressat for brevet (Stein Lier-Hansen, kfr. korinterne, Filemon etc.), er i vår sammenheng mindre viktig. Det er et skriftsteds betydning for den senere teologiske/politiske debatt, for utviklingen av nye retningslinjer (dogmer) og for iverksetting av tiltak (praksis) som har primær interesse når dagens tekst skal utlegges. Men en eksegese må likevel ha som formål å komme så nær som mulig det budskap som forfatteren ville overbringe og - så langt det er mulig - hva adressatene oppfattet, Og enten det er 20 eller 2000 års tidsavstand, må teksten forstås ut fra en annen sosial, kulturell, religiøs og politisk sammenheng enn den vi i dag befinner oss i.

Gjenpart av vårt aktuelle skriftstykke  ble sendt lederen av naturvernavdelingen i Miljøverndepartementet, ekspedisjonssjef Jan Abrahamsen. Jeg vil anta at han har fattet størst interesse for en del av innholdet som ingen ting hadde å gjøre med avgjørelsen i gaupesaken - naturlig nok, ettersom han utpeker seg som den reelle adressat for denne del av budskapet. Som jeg mener å påvise i det følgende, er det da også hans fortjeneste  og en frukt av hans operasjoner i gråsonen mellom politikk og forvaltning, at vårt skriftsted  i ettertid har fått opphøyet status.

Skriftstedet lyder slik:
           1.  Kontraherende Parter har klare forpliktelser under kommisjonen til å bevare populasjoner  av alle truede arter                      fra fare.
.          2. Disse forpliktelsene er ikke "overførbare" til andre land gjennom adoptering av felles forvaltningsprogrammer                       med andre land. Slike forvaltningsprogrammer er velkomne der de tillater en ensartet og koordinert forvaltning                     med det siktemål å bevare bestander av truede arter på tvers av ulike land.
           3. En hvilken som helst plan for "koordinering av forvaltningen" mellom ulike land som innebærer at hvert enkelt av                 de fennoskandiske land har ansvar for å bevare levedyktige bestande av bare en av artene (brunbjørn for       
               Sverige, ulv for Finland og gaupe for Norge) ville være en klar feiltolking av Partenes forpliktelse under    
               Bernkonvensjonen. Alle nordiske land har forpliktelser til å bevare bestander av alle arter som har tilhold i deres                   territorium, uten hensyntagen til de positive bevaringstiltak som blir gjennomført av naboland.

Det er altså generalsekretær Galiano som har skrevet teksten. Den er en oppsummering av det budskap som sekretariatet  har formidlet - "clear and unmistakable" - i møter med Bellona og Norges Bondelag om rovviltforvaltningen i Norge. 

NBS-PLANEN OM FELLES NORDISK FORVALTNING
Et sentralt tema i samtalene har vært det utkastet til plan for felles forvaltning av store rovdyr i Fennoskandia  som bondeorganisasjoner i Norge, Sverige og Finland stilte seg bak på slutten av åttitallet, men som verneorganisasjonene hadde fordømt som kjettersk og karakterisert som en utryddelsesplan og i strid med Bernkonvensjonen. Aksjonen hadde sitt utgangspunkt i den ferske Foreningen Våre Rovdyr, som hadde gode forbindelser inn i det det norske miljøbyråkratiet, ikke minst via et nettverk av ornitologer. Her ble den nordiske planen av gode grunner betraktet som en trussel mot det forslag til Landsplan for bjørn, ulv, og jerv som Direktoratet for naturforvaltning nylig hadde utarbeidet.

Bernkonvensjonens sekretariat ble først kjent med problematikken i februar 1989. De mottok da et brev fra 50 nordiske organisasjoner og institusjoner  hvor de ble bedt om å protestere mot at Nordisk Råd tok opp til behandling en konvensjonsstridig forvaltningsplan for store rovdyr. Galiano var da generalsekretær Ribauts høyre hånd og formulerte svarbrevet. Det ble en reell kalddusj for NGO-ene. Her var det ingen støtte å få til deres påstand om at forvaltningsidéen var i strid med konvensjonen. Derimot ble det framhevet som interessant at NBC-planen innebar en tilnærming til felles forvaltning i de tre landene. Og viktigst av alt: Generalsekretæren framhevet at han "fra et biologisk synspunkt finner prosjektet interessant og har ingen ting imot at det videreutvikles". 

Det som deretter skjedde, var at generalsekretæren ble utsatt for et enormt press for å tilbakekalle godkjenningen. Dansk Ornitologisk Forening (!)  alarmerte Claus Goldberg i den danske Skov- og naturstyrelsen. Goldberg var ett av Danmarks to medlemmer i Bernkonvensjonens faste komité og varslet sin kollega Veit Koester, som var leder av komitéen. Dessuten skrev han brev til sin norske kollega, ornitologen Steinar Eldøy, i Direktoratet for naturforvaltning om brevet fra Ribaut. Det førtetil at det raskt ble opprettet kontakt mellom Eldøy og Roar Solheim i Foreningen Våre Rovdyr, som fungerte som sekretær for den fellesnordiske miljøaksjonen. 

DIREKTORATETS SYN PÅ DEN NORDISKE PLANEN
Den 14. juni 1989 skriver Solheim til Direktoratet og ber om en kommentar - på engelsk - til NBC-planen, slik at han på aksjonens vegne, i et nytt brev til Ribaut, kan referere "norske forvaltningsmyndigheters offisielle syn". Det begynner å haste, så sekretæren ber om å få brevet sendt til sin private adresse i stedet for den postboksen foreningen hadde skaffet seg i Trysil med henblikk på egen profil som landsomfattende og utbredelse i rovdyrområdene. 
I svarbrevet fra Direktoratet fire måneder senere blir det fastholdt at planen synes å forutsette deling av ansvaret for rovdyrene ved at de tre landene får ansvaret for hver sin art. Så hevdes det vider at dette ikke vil kunne fungere fordi Finland har reservert seg mot fredning av ulv, som de ifølge planfortolkerne skal ha eneansvaret for. Begge deler er feil.
Planforfatternes faglige autoritet blir også søkt undergravd  ved uriktige påstander om at deres tolkning av Bernkonvensjonen er feilaktig. 
På den annen side blir planens betydning søkt bagatellisert ved å vise til at nordisk samarbeid allerede er etablert. Men det egentlig nye ved planen er at den legger til grunn den forståelse  at de forskjellige forekomster av store rovdyr  i planområdet er delbestander av store grenseoverskridende fellesbestander og at denne erkjennelsen skal være utgangspunkt for den felles forvaltning.
Til  slutt i brevet kan herr Eldøy betro herr Solheim, uten nærmere utdyping - at han personlig allerede har tatt saken opp muntlig med herr Ribaut under siste møte i Bernkonvensjonens faste komité.

RÅKJØR MOT GENERALSEKRETÆREN
Det er grunn til å anta at flere lignende utspill fant fram til sin adressat i Strasbourg fra offentlige og halvoffentlige instanser i alle nordiske land foran sesjonen i Nordisk Råd i februar 1990. Og det er resultatet av dette trykket mot generalsekretæren som avspeiler seg i Galianos brev av 17. juni 1996, og spesielt i hans formulering av pkt. 3. Tilsynelatende er dette en kompromissløs avvisning av den nordiske forvaltningsplanen, olg slik ahr det ofså blitt framstilt og brukt. Men NBC-planen blir ikke berørt av Galiano, bare den forvrengte versjon som miljøorganisasjonene har tegnet og bedt om å få bannlyst.
Men hvorfor velger Galiano - sju år etter at han har gitt den nordiske planen sin velsignelse og høstet storm i den fate komité - hvorfor velger han uoppfordret p stikke hånden inn i dette vepsebolet på nytt i et brev om en helt annen sak?
Det kan vi komme tilbake til i den avsluttende del av eksegesen.