Eksegese av et rovdyrpolitisk skriftsted, Del II - eller hvordan begrepsforvirring kaster lys over en aktuell konflikt

Vi gjorde i det foregående rede for bakgrunnen for Galianos brev til Lier Hansen: At det var en bekreftelse av at Norge hadde oppfylt sine forpliktelser etter Bernkonvensjonen når det gjaldt forvaltningen av gaupe og at Stiftelsen Bellonas klage over et fellingsvedtak var grunnløs. Men samtidig inneholdt det en påminnelse til Miljøverndepartementet (som fikk gjenpart) om en helt annen sak.

Det er ingen grunn til å trekke den slutning at generalsekretær Galiano på noe tidspunkt betraktet NBC-planen , slik den blir presentert av tre nordiske bondeorganisasjoner  i oktober 1988, som i strid med Bernkonvensjonen. Riktignok viser han i en korrespondanse fra 2011 til en forvirrende samtale med en representant for Bondelaget som sier at norske bønder ikke vil ha ulv i Norge. Men dette endrer jo ikke teksten. Her er det presisert at alle tre land har ansvar for alle tre artene, men at den ulike utbredelsen av artene gjør det naturlig at landene får spesielt ansvar for hver sin primærart: Norge for jerv, Sverige for bjørn og Finland for ulv. 

Det Galiano uttaler seg om i sine tre punkter, er en ny variant av den forvrengning av NBC-planen som verneorganisasjonene gikk til angrep på i 1989, med stor forvirring som følge. Dette gjenspeiler egentlig den form for modus vivendi som generalsekretæren har  måttet innrette seg etter som følge av det råkjøret han ble utsatt for  høsten 1989. For øvrig bærer teksten preg av hans møte med Bellona, noe som framgår av at jerv er byttet ut med gaupe  som spesiell norsk ansvarsart. 

At Galiano nå finner det naturlig å ta opp igjen konfliktstoffet fra 1989, skyldes at han er blitt klar over  hvor dyptgripende og ødeleggende  konflikten  har vært  for en iverksettelse av bestemmelsene i Bernkonvensjonen i de nordiske land. Han har trukket den slutning at en jobb må gjøres, og at han selv bør ha noe å bidra med.

I første omgang syntes hans initiativ å ha virket mot sin hensikt. Bellona tok Galianos tre punkter som en bekreftelse på at han nå endelig hadde vendt tommelen ned  for NBC-planen. De kamuflerte  derfor sitt totale nederlag i klagesaken med et stort oppslag i Bellona Magasin: "ROVDYRSEIER OVER BØNDENE".

LUKKET MØTE I DEPARTEMENTET
Dette får Bondelaget til å reagere, og den 18 november 1996 går de til det skritt å invitere Galiano til et oppklaringsmøte i Oslo. Da har det gått 5 måneder  siden Galiano sendte et lignende forslag til norske myndigheter uten å få reaksjoner. Men nå finner ekspedisjonssjef Abrahamsen tiden inne. Noe møte om NBC-planen, kanskje t.o.m. med hjernen bak planen, Ivar Mysterud, i en hovedrolle, har han nok liten lyst på. Han sørger i stedet for at Galiano blir invitert til et møte i departementet, slik at de får regien. Den bruker de til å arrangere et lukket møte for berørte organisasjoner og forskere, sammen med Bernkonvensjonens representanter, Galiano og Haapanen, den 7. februar 1997. For å unngå å få NBC-planen i fokus, lar de de to gjestene få redegjøre for Bernkonvensjonen. Vemund Jahren  fra Direktoratet snakker om norsk rovviltforvaltning med sideblikk til den Landsplanen som forvaltningen - uten forstyrrende folkevalgt medvirkning - holder på å innarbeide i den nye rovviltmeldinga. Og så får Bondelagets representant 10 minutter til disposisjon ved siden av tre verneorganisasjoner, Bellona, WWF og Foreningen Våre Rovdyr. Hovedmannen bak den nordiske miljøaksjonen mot NBC-planen, Viggo Ree, får, etter en rask omstokking av dagsordenen, ordet til slutt. Han bruker det meste av tiden til å snakke om NBC-planen med avisreferatene fra hans egen pressekonferanse om "utryddingsplanen" et år tidligere, som kilde.
Småbrukarlaget er ikke tildelt taletid, noe som nok skyldes at de i siste liten har valgt å la seg representere av Ivar Mysterud, etter at han i siste liten hadde fått avslag på sin søknad om å få delta i egenskap av forsker. Det ga ham da i stedet mulighet til å ta referat og et lydbåndopptak av det som ble sagt.

Det eneste som kom ut av det som hadde foregått på møtet, var et innlegg i Nationen hvor Viggo Ree refererte hva han hadde oppfattet. Han refererte Galiano slik:
"De grunnleggende prinsipper i Bernkonvensjonen - hvert enkelt lands forpliktelser innenfor egne grenser med bestander av alle arter som skal sikres utenfor fare (overlevelse i livskraftige og reproduserende bestander) ble med all tydelighet presisert fra sekretariatets side.  Fernandez-Galiano la særlig vekt på artene bjørn og ulv, hvor Norge enda ikke har levedyktige stammer på sitt territorium. Fra konvensjonens side ble det påpekt at det vil være en av de viktigste oppgavene for vårt land å sørge for dette i årene som kommer."

Mysterud gir en ganske annen versjon i sitt referat, men nøyer seg med å overlevere det, sammen med lydbåndet, til den organisasjon som han har representert. Fra arrangørens side foreligger altså ingen ting offisielt, og Galiano har nok vært holdt uvitende om hvor lite hans budskap i Oslo har nådd fram til norske politikere. Men den nevnte korrespondanse  fra 2011 bekrefter at det er Mysterud framstilling som er den korrekte:
Norge er ikke forpliktet til å bygge opp egne levedyktige rovdyrbestander.

DEN ANDRE ROVVILTMELDINGA
Møtet den 7. februar 1997 blir framstilt som ledd i departementets arbeid med den nye stortingsmeldinga. om rovviltforvaltningen. Ettersom Norges internasjonale forpliktelser var kjørt fram som et hovedpremiss, burde en kunne vente at generalsekretærens synspunkter ville bli nedfelt i ett eller annet sluttdokument. Det skjedde altså ikke. Bortsett fra den nevnte avisartikkelen i Nationen kom ingen ting ut. 
I stedet griper departementet tilbake til Galianos brev av 17. juni året før og gir de tidligere siterte punktene status som rovdyrteologisk skriftsted. Det man oppnår med dette, er å skape det inntrykk - uten å si det - at generalsekretæren vender tommelen ned for det nordiske forvaltningsprinsippet. Og det kan en kanskje forstå, for NBC-planen, med alt den innebærer, er fremdeles en levende realitet i norsk rovviltdebatt. Det kan en forsikre seg om ved å lese referatet fra debatten på Arbeiderpartiets landsmøte i november 1996. Og det bekymrer både miljøbyråkratene og statsråd Berntsen.

Bekymringene gjelder det bestandsbegrepet som NBC-planen har introdusert i norsk rovdyrdebatt. Hvis det synet slår igjennom, at alle forekomster av bjørn, ulv og jerv innenfor Fennoskandia skal defineres som delbestander av store fellesbestander, kan Landsplanens fabuleringer om egne nasjonale bestander avblåses. Og det vil få dramatiske konsekvenser for de bestandstall for bjørn og ulv som den sikter mot.
Det hele så jo så lyst ut etter Nordisk Råd-sesjonen i Reykjavik i 1990, da parlamentarikerne nikket til NGO-enes negative framstilling  av NBC-planen "på både formelt og saklig grunnlag". Her hadde byråkratene i både departement og direktorat kunnet sitte i ro og se på at deres løsbikkjer gjorde jobben. Men den dramatiske økningen i rovdyrskader, stikk i strid med hva den første rovviltmeldinga hadde stilt i utsikt, hadde endret situasjonen.Det som ennå stod igjen som ankerfeste, var Norges påståtte forpliktelser etter Bernkonvensjonen. Og her var generalsekretærens autoritet viktig. Dette er forklaring god nok på hvorfor hans utsagn på februarmøtet om levedyktighetsbegrepet var mindre anvendelig.

St.meld. nr. 35 passerte statsråd i april og ble presset fram for behandling før sommerferien. Da er det forklarlig at det ble gående litt over stokk og stein. Målsettingskapitlet innledes slik:

"Regjeringa vil halde fast ved dei mål som er nedfelt i St.meld. nr. 27 (1991-92). Dette inneber at ein tar sikte på å sikre levedyktige bestandar  av alle dei fire store rovdyra i Noreg".

Hadde det her stått at Norge selv måtte definere hvor store bestander vi skulle ha, og at begrepet "levedyktighet" var knyttet til fellesbestanden, ville saken utvilsomt fått en annen behandling i Stortinget enn det den fikk. I stedet gir forfatteren, som heter Stein Lier-Hansen, en framstilling av Artikkel 6 som både er mangelfull og sterkt misvisende, med de følger det får.

Bastant og uten forbehold heter det i meldinga at "Artikkel 6 legg m.a. ned forbod mot alle former for fangst og dreping  av artar i Vedlegg II.". Så heter det riktignok lenger nede at det etter Artikkel 9 kan gjøres unntak fra fredningsbestemmelsene "for å hindre alvorleg skade på avling, husdyr, skog, fiske, vatn eller andre former for eigedom".  Og forbeholdet om at "unntaket" (dvs uttaket) ikke må være til skade for vedkommende bestands evne til å overleve, er korrekt nok. Men så kommer selve rosinen i pølsa:
"Ettersom partsland pliktar å halde oppe bestandar av naturleg førekommande artar innafor eigne grenser, må 'bestand' i denne samanhengen tolkas som den bestand eller del (!) av bestand som fins i det landet som set i verk unntaket".

I den grad dette er et bidrag til klargjøring, må det være for å spikre fast en feiltolking: At det er konsekvensene for levedyktigheten til de ulvene som per dato befinner seg i Norge, som skal avgjøre om felling kan settes i verk.

Men fire år senere står regjeringsadvokaten i en norsk rettssal  og prosederer på det motsatte for å forsvare et vedtak om felling av ti ulver i Stor-Elvdal. Det kan en velvillig framstille som en parallell til revens bruk av to utganger. Men det er verre enn som så. Statens representant griper til ren historieforfalsking og nøyer seg ikke med å jonglere med innholdet i en stortingsmelding, som Regjeringen kan sies å ha definisjonsmakt over. Han tillater seg også å påstå at "lovgiver" aldri har forutsatt at det skal være en egen ulvestamme i Norge, eller at Norge har forpliktet seg til dette etter Bernkonvensjonen!

Jo, stortingsflertallet la den 17. juni 1997 dessverre til grunn at Norge hadde slike forpliktelser fordi det var inngitt den forståelse av departementets tjenestemenn og den ansvarlige statsråd. Det var dette som var hovedbegrunnelsen for opprettelsen av kjerneområdene. Men den 16. februar 2001 tillot regjeringsadvokaten seg å belegge sin påstand  om det motsatte ved å vise til et bestemt sidetall i komitéinnstillingen fra 1997.

Jeg har gjennom år gjort mange forsøk på å få de ansvarlige til å peke på det aktuelle skriftsted  på side 9. Av lett forståelige grunner er det dødsens stille.
Til og med hos WWF, Naturvernforbundet og Foreningen Våre Rovdyr, som tapte saken - og som en direkte følge av denne manøveren! Er ikke det egentlig litt rart?