Eichmann og Kahneman i barnefotball

En voksen trener står og ser på at øvelsen for seksåringene ikke fungerer. Hvorfor endrer han ikke opplegget? Her er noen svar.

Hvis man prøver å skrape sammen et liv, er det en risiko for å bli tatt av barnefotballen. Fotball er den største barne- og ungdomsidretten i Norge. 370 000 gutter og jenter deltar i fotballaktiviteter store deler av året. I tillegg sørger 130 000 foreldre, frivillige, trenere og ledere daglig for at barna har et fotballtilbud, ifølge Norges Fotballforbund.

Det endte altså med at jeg ble trener. Siden sist jeg var så nær ballen, har det skjedd litt: Min Mick Mills har vemodig nok lagt opp, men jeg har googlet meg fram til en gladsak likevel: Supporterklubben som Ipswich har i Norge, går med overskudd. De 487 medlemmene driver klubben godt, i alle fall ifølge det ferskeste regnskapet som ligger på nettsidene. Det viser en omsetning på nesten 90 000 kroner, og en beholdning på drøye 3700 kroner (1. juli 2010. Ikke si at beholdningen er brukt opp?). Til sammenligning: Manchester Uniteds norske supporterklubb har mistenkelig nok 44 444 medlemmer, en omsetning på 30 millioner kroner og drøye tolv ansatte.

Så der satt jeg og hørte på Karl B. Grova, fotballtrener og klubbformann, med mange års erfaring som leder for barn og unge (sjekk Askerbøringene, som han også har en finger med i: En klubb uten lag, de skal kun inspirere andre). Grova er i tillegg en erfaren instruktør fra Oslo Fotballkrets.

Jeg noterte meg Grova og Fotballforbundets 12 tips til hvordan jeg, av alle, kan få «flyt» i treningsøkta:

1. Vis øvelsen!
2. Hurtig igangsetting: minimalt innledningsprat
3. Bruk fløyta!
4. Pepping/trykk
5. Ros og individuell tilbakemelding: Se spilleren!
6. Riktig banestørrelse i forhold til ferdighetsnivå
7. Justér underveis
8. Merk opp neste øvelse på forhånd
9. Effektiv overgang og inndeling
10. Ingen kø! («Antall touch pr. spiller pr. tidsenhet»)
11. Vandre rundt
12. STEMME!

Det er punkt 7 som inneholder Grovas gåte. Her er det noe som den erfarne instruktøren og treneren har undret seg lenge over:

Mange trenere, men spesielt nye trenere, ser ut til å ha store motforestillinger mot å avbryte en treningsaktivitet som ikke fungerer. De lar aktiviteten skure og gå, de virker fornøyde med at det ER en aktivitet. Trenerne lager automatisk en haug med unnskyldninger for ikke å justere aktiviteten.

Hvilken mental prosess ligger bak dette?

Instruktøren har lenge ønsket å snakke med noen forskere og andre eksperter i psykologi om det. Det har jeg gjort for ham. Her kommer svarene:

Per A. Straumsheim:
Årsaken er kanskje at nye, ferske trenere ikke har den store redskapskassen. De har et begrenset utvalg med øvelser, og har derfor ikke alternativer. Da er det bedre å gjøre noe, selv om det ikke virker, enn ikke å gjøre noe.

Det neste spørsmålet blir da hvorfor trenerne ikke skaffer seg flere verktøy. Den mest opplagte forklaringen på det er at vi er late vesener. Vi velger ofte en lettvint løsning, jf. Kahneman, system 1 og 2.

Saken blir en annen dersom en har alternative verktøy, men likevel ikke endrer opplegg når det ikke fungerer. Da kan en kanskje snakke om «dissonans»: «Dette passer ikke inn i min forståelse, derfor overser jeg det.»

Ellers har jeg selv vært trener for datteren min, og gjorde sikkert en del som ikke funket!

Pål Johan Karlsen:
Det er nok flere ting i spill, men jeg tror sunk cost-effect (jf. Kahneman) er litt av grunnen til at man tviholder på en del dårlige valg.

Mulig at Leon Festingers kognitive dissonans også kan hjelpe oss til å forstå hva som skjer her.

Men hvordan filosofien om at aktivitet er bra uansett kvaliteten på aktiviteten, skulle jeg gjerne visst hvor kommer fra. Det høres ut som at noen vil at tiden skal gå, bare. Her skal man ikke lære systematisk i alle fall.

For å begrunne behovet for endring kan vi trekke inn Vygotskijs stillas-teori (scaffolding). Med akkurat passe«dytt» fra omgivelsene kan barnet strekke seg og få til masse mer; rommet for å lære utvider seg kraftig.

Tommy Mangerud:
Umiddelbart kunne det høres ut som en Concorde fallacy, som du kan lese om på Psykologibloggen. Hva syns du, hørtes den passende ut?

Jeg, eh, treneren:
Jo, den passer. Men jeg lurer på hva det er jeg egentlig har investert, som trener, i en enkel aktivitet jeg har satt i gang?

Tommy Mangerud:
Det kan vel ses som en form for kognitiv dissonans, hvor det er vanskelig for oss å innrømme for oss selv at den opprinnelige ideen ikke var så god likevel. Dermed er det «lettere» å redusere opplevelsen av hvor dårlig treningen fungerer, framfor å endre atferd.

Så det som investeres, er troen på vår egen bedømmelsesevne.

I tillegg finnes det forskning som viser at vi gjerne tar et enda mer polarisert standpunkt når flertallet mener noe annet, dersom vi på forhånd hadde bestemt oss for at vår avgjørelse er gjennomtenkt. Dette er i motsetning til når vi ikke har en mening om temaet, jf. konformitetsforskningen. Det er derfor vi sjelden ser politikere i debatter si: «Du, nå når jeg har hørt hva du sier, så tror jeg at jeg er enig med deg, og jeg endrer herved standpunkt.»

Du har også boken «Predictably Irrational» av Dan Ariely, samt fantastiske Youtube-forelesninger om temaet. Daniel Kahnemans «Tenke fort og langsomt» er også aktuell.

Andreas Høstmælingen:
Dette er en ganske vanlig tankefelle som vi ser på mange områder.

Det finnes noen interessante tall som viser at mange klinikere fortsetter med den samme behandlingen selv om pasienten ikke blir bedre. Det har å gjøre med at vi har lett for å tro at grunnen til at det ikke fungerer, er at vi ikke har gjort det nok. Behandling som ikke fungerer? Svaret er mer behandling!

Einstein kalte dette for galskap:«Madness is doing the same thing over and over again, expecting different results.»

Daniel Kahneman skriver blant annet om tilgjengelighetsheuristikken i sin bok«Thinking fast and slow». Dette er en tankefelle hvor vi lar oss påvirke lettere av det som er tilgjengelig for oss, enn det vi ikke har tilgjengelig. Det henger sammen med hvordan vi er skrudd sammen. Vi bruker slike heuristikker hele tiden. Det gjør oss til effektive tenkere. Strategiene fungerer ofte greit og gjør oss effektive, men de er upresise.

Hvis jeg på et gitt tidspunkt skal velge en strategi, er det mye lettere for meg å velge den som jeg har lett tilgjengelig, enn det å gå inn i en tankeprosess for å analysere alle data osv. Det siste er en mye mer ressurskrevende prosess, og vi vil ofte måtte arbeide for å bytte fra det enkle«system 1»til det mer kompliserte«system 2», som Kahneman kaller det. Da vil det å gjøre mer av det du har gjort før, fort bli det lette valget, og tankeprosessen videre påvirkes også. Man finner da gjerne lettere argumenter for hvorfor man skal fortsette å gjøre det samme, og ser ikke så lett argumentene for hvorfor man skal la være.«Man ser det man vil se»er en ofte brukt folkelig omskrivning.

Hvis du kombinerer dette med det vi vet om kognitiv dissonans, blir det også interessant. Kognitiv dissonans er et fenomen som oppstår når vi for eksempel har et sett med verdier, men vi handler på tvers av dem. Dette er en tilstand vi ikke ønsker å være i, og vi er naturlig motivert til på den ene siden til å endre atferd eller finne en måte å forsvare atferden på eller på den andre siden endre verdiene slik at de blir i tråd med atferden. Å endre verdier er ofte ikke et alternativ; man endrer for eksempel ikke sin moral i en fei. Da blir det første alternativet ofte foretrukket.

Skal vi overføre det til trenereksempelet, kan det se slik ut:

Jeg har en strategi som jeg har jobbet lenge med og investert mye i. Laget mitt blir ikke bedre. Enten er strategien som jeg har investert så mye i, feil, eller så er det noe med situasjonen som gjør at strategien er riktig, men noe annet forkludrer det. Jeg fortsetter å følge strategien og satser på at det for eksempel må gå litt mer tid før vi kan forvente resultater.

Altså: Heuristikker og kognitiv dissonans.

Jan-Ole Hesselberg:
Her er det sikkert mange effekter i spill, og det varierer også fra trener til trener, men vi vet i alle fall at vi mennesker er kognitive latsabber (cognitive misers). Når vi først gjør noe på en bestemt måte eller har satt i gang noe, skal det mye til for å endre kurs. Vi har med andre ord en klar preferanse for å fortsette som før. Alt som krever ekstra mental eller fysisk innsats (som det for eksempel er å endre treningsaktiviteter), ønsker vi vanligvis å unngå.

Dette er selvfølgelig bare ett av elementene i problemstillingen. Jeg ville også sett etter viljestyrkeforskningen til Roy Baumeister. Jeg har skrevet kort om Baumeister på bloggen min.

Jonas Vaag:
Det er nok flere grunner til at trenerne velger å fortsette med en aktivitet som er uhensiktsmessig og som ikke fungerer. Det mest spennende psykologiske fenomenet som kan forklare litt av det du spør om, er likevel et fenomen som kalles sunk cost fallacy. Sunk cost fallacy beskriver hvordan mennesket har en tendens til å fortsette med visse typer atferd etter at man har gjort en investering i dem. Har man en gang hatt et dyrt trenerkurs i en gitt treningsmetode, vil man ha større vansker med å skulle bryte med denne måten å trene andre på, selv om det åpenbart ikke fungerer. Eller har man trent fotballaget i en gitt formasjon over lengre tid, vil det være vanskelig å bryte med formasjonen, fordi man har følelsen av at man har investert så mye tid i akkurat den formasjonen.

Vi sliter altså med å bryte med handlinger som åpenbart ikke fungerer, fordi vi kjenner på tapet av den tiden vi har investert. Dette er også en av grunnene til at sunk cost fallacy er kjent som Concorde fallacy, som henspiller på at de britiske og franske myndighetene fortsatte å finansiere Concorde selv lenge etter at det var åpenbart for alle at dette ville bli et tapsprosjekt.

Et annet moment: En viktig oppgave for en trener er å få utøveren til å komme ut av sin komfortsone og prestere på et nytt nivå. På samme måte vil det være relevant å snakke om trenerens komfortsone, da treneren, som de fleste av oss, nok også trives best i en situasjon hvor man ikke føler seg for usikker.

Kombinasjonen av ønsket om å være i komfortsonen og sunk cost fallacy gjør det nok vanskelig å skulle bryte med et dårlig treningsregime.

Jeg, eh, treneren:
Jeg har noe å bekjenne: Mine unnskyldninger for ikke å avbryte en øvelse som åpenbart ikke fungerte, har vært disse:

1) Jeg har fått beskjed fra andre om at øvelsen skal gjennomføres.

Var det ikke noe lignende Eichmann sa etter krigen?

2) Alle de andre trenerne gjennomfører (jeg har skult på dem over skuldra i stjålne øyeblikk).

Var det ikke noe lignende Phil Zimbardo også hørte da han eksperimenterte i Stanford-fengselet?

Jonas Vaag:
Her beskriver du noen interessante sosialpsykologiske fenomener. I tillegg til sunk cost fallacy kan vi trekke inn obedience-studiene, som har vist at mennesker har en tendens til å følge ordre fra autoriteter selv om de ser at det de gjør, åpenbart ikke har god virkning.

Studiene til både Milgram og Zimbardo er aktuelle. Det at du ble påvirket av at de andre trenerne gjennomførte, kan linkes til Zimbardo og Stanford Prison Experiment, men det er nok like relevant å snakke om bystandereffekten og diffusion of responsibility. Diffusion of responsibility handler om menneskets unnlatelse til å gripe inn i situasjoner når de ser andre ikke gjør det. Her var du sammen med flere andre trenere, og det faktum at andre ikke griper inn påvirker også deg.

Dette kan bli en artig artikkel. En barnefotballtrener fanges av sosialpsykologiske fenomener som obedience (du har fått beskjed om hva du skal gjøre), konformitet (du ønsker å gjøre det samme som de andre trenerne) og sunk cost fallacy (når det er 10 minutter igjen og du begynner å tenke at du burde gjøre noe, kjenner du på at du allerede har brukt 20 minutter på dette, så det vil jo være dumt å kaste bort de 20 minuttene).

Jeg, eh, treneren:
Jeg lurer på det om sunk cost fallacy: Hva er det egentlig jeg har investert i den aktiviteten jeg raskt ser ikke fungerer, men som jeg likevel tværer ut? Aktiviteten er jo enkel, det er ikke noe avansert jeg har tatt mange kurstimer i, den er lett å justere, jeg kan jo bare si til spillerne at de kan gå litt nærmere slik at det er lettere å sende pasninger til hverandre?

Jonas Vaag:
Hehe. Det er nok mer obedience og konformitet i dette tilfellet, ja. Men kanskje også bekvemmelighet? Når andre ikke gjør noe, er det jo enklere også for deg å la være å gjøre noe.

En nylig publisert studie viser at det ikke kjennes så ubehagelig å komme for sent til møter bare noen andre kommer senere enn deg.

Så står man der da, som barnefotballtrener og ser på at de knoter det til, men vil ikke ta ansvar siden man da kanskje bryter med gruppa (de andre trenerne). Når tiden går og frustrasjonen kanskje bygger seg opp (klokken viser 10 minutter igjen av treningen), så begynner man å tenke: «Nei, det er for dumt å gripe inn nå, når jeg ikke har gjort noe med det de første 20 minuttene.»

Jeg merker forresten at jeg gleder meg til ungene mine blir gamle nok til å begynne på fotball!

*

Jeg, eh, treneren:
Hva føler du nå, trenerinstruktør Grova, når du har hørt svarene fra laget av psykologieksperter?

Trenerinstruktør Karl Grova:
Lettelse. Jeg skjønner at det er sterke mentale mekanismer i sving når fotballtrenere kvier seg for å gripe inn, og at de er så sterke at det går langt utenfor fotballøvelsen og trenergjerningen.

Du skal se at det er andre enn spillerne som utvikler seg mest gjennom sesongen!

Jeg, eh, treneren:
Concord fallacy, dissonans, konformitet, heuristikk eller god, gammeldags latskap: Hva velger du?

Trenerinstruktør Karl Grova:
Dissonans. Det rimer veldig godt med at vi fotballtrenere har et hode som fungerer slik at det heller ønsker å redusere verdien av opplevelsen av det dårlige produktet man ser at man har laget, enn å innrømme at det faktisk er dårlig.

Hør bare på den tapende tippeligatreneren i kampintervjuet når han beskriver sitt eget lags heltemodige innsats!

Jeg, eh, treneren:
Noen av psykologiekspertene holdt lenge på ballen her, burde jeg grepet inn, justert og endret opplegget for blogginnlegget mitt underveis?

Trenerinstruktør Karl Grova:
Ha ha! Med det refleksjonsnivået som legges for dagen her, er jeg trygg på at det var bevissthet på kvaliteten underveis, og at vi nå i så fall er kommet til det justerte opplegget for blogginnlegget.

Jeg, eh, treneren:
Jeg merket at jeg ikke endret, kanskje i frykt for frustrerte reaksjoner fra overivrige foreldre. De har jo foreldre disse psykologiekspertene også, som gjerne vil heie dem fram i mediene. Har du et råd her?

Trenerinstruktør Karl Grova:
Nettopp! Kardinalspørsmålet er om du mener det burde vært endret på opplegget underveis, og du likevel ikke gjorde det. Hvis du derimot ikke tenkte deg om, eller bevisst ikke endret, for eksempel for å la psykologiekspertenes foreldre kjenne på mestringsfølelsen hos barna sine, da er det en helt annen sak.

Jeg, eh, treneren:
La du merke til noen perler av noen vinkelskudd, eller sleivspark du vil slå ned på?

Trenerinstruktør Karl Grova:
Jeg tenker for det første at psykologer som pappatrenere utvilsomt vil styrke barnefotballen, som er mer pedagogikk enn teknikk.

Som trenerinstruktør forstår jeg at jeg selv kanskje også må ha guts nok til å endre kursopplegget, siden det her er gitt en ettertrykkelig betraktning av at mitt opprinnelige opplegg med bare å slenge ut et tips som«Justér underveis!»har alle mulige vitenskapelige grunner til å feile.

Jeg, eh, treneren:
Det er jo bare gutter her, ville svarene vært annerledes om jeg hadde tatt med jenter på laget av psykologieksperter?

Trenerinstruktør Karl Grova:
Definitivt. Du ville ikke automatisk fått flere poeng, men du ville skjønt at å prøve å få alle poengene egentlig ikke er det viktigste.

Jeg, eh, treneren:
Nå sauser jeg sammen mastere, forskere og klinikere på samme lag, uten å opplyse til publikum at det visstnok er stor forskjell på folk. Burde jeg differensiert mer og satt sammen et A-lag av mastere og forskere i psykologi, og et B-lag av klinikere og profesjonsutdannede psykologer?

Trenerinstruktør Karl Grova:
Ja, en sånn differensiering skal du absolutt ikke være redd for å gjøre, da ville psykologene og psykologiekspertene bare blomstret ekstra, midt i sin egen flytsone med likevekt mellom utfordringene og sine egne styrker. Sånt blir det ferdighetsutvikling av, siden du ville hatt vett nok til å kalle lagene Tigers og Vikings, hvor alle ville forstått at de var like viktige for resultatet.

*

På overtid har jeg fått vite at de 3700 kronene som var i kassen til Ipswich.no i 2010, blant annet gikk til Simon Milton, slik at han kunne utvikle unge spillere i Ipswich. Her er resultatet denne sesongen.