KLIPPE, KLIPPE: Tror keiserne og deres skreddere virkelig på at kvaliteten blir bedre, at pasienter får et bedre tilbud, og at behandlere gjør en bedre jobb ved å innføre 4 ukers kortere ventetid, undrer Ingun Møgedal Brustugun. FOTO: JURKOS/ISTOCK

«Effektivisering» blir til ingenting

PSYKISK HELSE: Hvem sier fra når det er åpenbart at keiserne ikke har klær på seg?

Helsedirektoratet har utgitt en Prioriteringsveileder – psykisk helsevern for barn og unge, sist revidert i 2015 av kloke fagfolk. Veilederen brukes daglig. Den er vår rettesnor når det fortløpende avgjøres rett til helsehjelp i spesialisthelsetjenesten, og hvilken frist som skal gis før behandling igangsettes.

Helse- og Omsorgsdepartementet og Helse Sør Øst har innført mål for 2018 – «høyere vekst innen psykisk helsevern ... psykisk helsevern for barn og unge skal prioriteres ... Veksten skal måles i gjennomsnittlig ventetid, kostnader og aktivitet» (Oppdrags dokument 2018).

Administrative ledere er som keiserens skreddere – det som kan måles har verdi, men som kjent er det ikke alt som har verdi som kan måles.

Vi har nylig fått beskjed fra ledelsen i vårt helseforetak om at det med umiddelbar virkning innføres «4 uker kortere ventetid», uten ekstra tilførsel av ressurser. Dette kommer samtidig med oppstart av «pakkeforløp», også dette uten ekstra tilførsel av ressurser. Det er et stort og krevende utviklingsarbeid. I poliklinikker for barn og unge vokser uroen for at man i iveren etter å «øke kvalitet» på utredning, og siden raskt overføre behandlingstiltak til kommunen, glemmer tiden det tar for at endringsarbeid skal slå rot både hjemme, på skolen og hos barnet selv. Dette krever samarbeid mellom spesialisthelsetjeneste og førstelinje over tid.

Kortest mulig ventetid og gode utredninger er viktige mål. Det er likevel nå grunn til å frykte at ensidig fokus på tidsaspektet, uten økte ressurser, gir redusert kvalitet.

Å vise til politisk handlekraft og gjennomføre antatte effektiviseringstiltak uten ekstra kostnad synes i vår tid å være ensbetydende med «stoffer av den fineste kvalitet».

Det blir til stoffer (les planer) som overgår alt annet man tidligere har sett. Ministere og embetsverk kappes om å kle seg i det som er sydd av de såkalt beste skredderne i byen.

Skredderne (les økonomiske og administrative ledere) klipper i luften og skryter av resultater som viser «effektivisering».

Innenfor psykisk helsevern måler landets keisere «kvalitet i behandling» ut fra hvorvidt Helseforetaket har tjent penger isteden for å tape penger, og hvor kort tid det har gått fra henvisning til oppstart og så til avslutning.

Skredderne klipper videre i luften, skryter av den fineste kvalitet, og forteller stadig til arbeiderne sine at de pålegges å gjøre mer med de samme ressursene – for det er mer «effektivt». Nå er det nye fine kvalitetsstoffet kjennetegnet av «4 uker kortere ventetid», uavhengig av hva Prioriteringsveilederen skisserer, og uten å tilføre friske ressurser. Klippe, klippe, klippe ...

Siste medarbeiderundersøkelse utført i vårt helseforetak og vår barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikk vekker bekymring. Resultatene viser over gjennomsnittlig høyt engasjement og faglighet, godt psykososialt miljø, god lokal ledelse, mens vurdering av arbeidsforhold (les arbeidsbelastning) viser «røde tall». Og når det gjelder «opplevelse av Helseforetakets ledelse» svarer overraskende mange «vet ikke». – Vi vet ikke om de i det hele tatt er opptatt av vår lille poliklinikk, og om hvordan vi prioriterer.

Som arbeiderne i keiserens by er det mange av oss behandlere i psykisk helsevern for barn og unge som lojalt støtter opp om effektiviseringstiltak, særlig når det argumenteres med brukerfokus. Vi samler mot og krefter til nok en arbeidsøkt, nok et endringstiltak, på tross av økende krav om å gjøre mer med samme ressursmengde og samme rammer.

Det kjennes ofte som mistillit, at vi ikke er gode nok. Samtidig prøver vi å holde fast på det meningsfulle, at det vi gjør faktisk skal være hjelpsomt, at vi leverer «mer helse» til barn og unge. Vi bærer vekten av høy bevissthet om, og erfaring med, at det er krevende og ofte langsomme prosesser vi driver med.

Sakte, men sikkert blir ropet fra nede i magen kraftigere og kraftigere: «Vi tror ikke på dette lenger!» Den såkalte «effektiviseringen» er i ferd med å bli som keiserens nye klær! Risikoen for dårligere kvalitet i helsetjenesten øker! Effektivisering står i fare for å tappe ressurser fremfor å frigjøre ressurser. Det er risiko for tap av kvalitet i det terapeutiske tilbudet, på grunn av redusert mulighet for å bestemme frekvens, og redusert tid til tenkning rundt hva man driver med i møte med hver enkelt som får et behandlingstilbud. Det er risiko for økt slitenhet og utbrenthet blant behandlere. Effektivisering forent med kvalitet krever at den menneskelige ressursen behandlerne utgjør ivaretas.

Hvorfor søker ikke keisere og deres skreddere å hjelpe sine arbeidere til å mestre kravene fremfor bare å stille flere krav? Hva slags enevelde er dette? Lurer keiserne i det hele tatt på hvordan det er for poliklinikker å ta inn flere pasienter med samme ressursgrunnlag? Har vi fått mulighet til å mene noe om hvilken kvalitet vi kan få til?

Tror keiserne og deres skreddere virkelig på at kvaliteten blir bedre, at pasienter får et bedre tilbud, og at behandlere gjør en bedre jobb ved å innføre 4 ukers kortere ventetid, og snart også «pakkeforløp», uten samtidig å gjøre noe med ressursgrunnlaget?

De skredderne som later som effektivisering alltid er det samme som bedre kvalitet, må konfronteres med sitt bedrag! Hvem tør det?

Vi arbeidere må ta mot til oss, og rope ut i folkemengden at keiserne ikke har klær på seg! «Effektivisering» står i fare for å bli til ingenting! Risikoen for at behandlerressursene (les arbeiderne) leverer dårligere kvalitet er nå stor! Arbeiderne, mange med høy kompetanse og erfaring, begynner å lure på om de skal finne seg andre styresett å jobbe under. Roper vi høyt nok, så kan det kanskje tenkes at keiserne forstår hva som er i ferd med å skje?