EAT de rike

Gunhild Stordalen bør heller ete seg selv enn vegetarisk hvis hun vil redde planeten fra klimakrisen.

Klimadiskursen på EAT-konferansen skviser ut fattige og minoriteter og de som ikke har råd til å leve en zero waste livsstil og leve så «hellig» som man skal. Stordalen lager en miljøbevegelse som er basert på Davos-toppmøter der man flyr dit i eget privatfly og der ingen fattige eller vanlige har en stemme.

Man in the mirror og ukonstruktiv klimaskam

Forskerne Elisabeth T. Isaksen og Patrick A. Narbel fra UiO viser i en studie fra 2016 at det er et en-til-en-forhold mellom hva du tjener og hvor stort karbonavtrykk du har. De ti prosent rikeste i Norge har tre ganger så høyt karbonavtrykk som de ti prosent fattigste. Gunhild Stordalen tilhører denne ekstremt rike klassen.

Når hun og hennes likesinnede bruker pekefingeren og det populære nyordet «klimaskam» for å presse individet til å starte med «the man in the mirror» og slutte å spise kjøtt, fører hun videre den nyliberalistiske tankegangen om at det er individuell handling som redder oss. Hva om en så ikke klarer å «change his ways?» Brené Brown, professor og forsker på sosialt arbeid ved University of Houston beskriver skam som «en intenst smertefull følelse eller opplevelse av feilaktighet, og at en derfor føler seg uverdig kjærlighet eller tilhørighet» (Brown 2013, forfatterens oversettelse).

Det er ikke slik at dersom vi får oss hver vår skammekrok, redder det jorda. Å kutte kjøttforbruket sitt eller ta togferie heller enn flyturen til Syden er selvfølgelig bra, men når vi forsøker vårt beste ved å kildesortere, ta buss og ha «shoppestopp» samtidig som klimagassutslippene, plastforsøplingen og skammen bare fortsetter å vokse, er det ikke rart vi blir motløse. Som miljøaktivisten Mary Annaise Heglar (2019) forklarer, reduserer individualisering klimakampen til et spørsmål om synd og dyd, og dømmer den som ikke kan overholde moralen. Det er ikke gjennom hva du bruker hundrelappene dine på at du er «the change you want to see in the world.» Det er, som det alltid har vært, gjennom politisk organisering og kamp.

De store stygge ulvene

100 selskaper står for om lag 70 prosent av verdens klimagassutslipp (Riley 2017). Toppsjefene i disse selskapene er stort sett også å finne blant de hundre rikeste. Det som redder denne planeten er at vi forbyr oljeselskapene å lete etter og utvinne mer olje og gass, og at vi slutter å gi milliarder i skattelette til de rike i håp om at de skal bruke en promille av våre skattepenger til å lage ny arbeidsplass eller to. La oss heller bruker de penga på å bygge opp et statlig fornybarselskap som sysselsetter alle oljearbeiderne og flere til og gjør oss best i verden på fornybar energi.

Klimapolitikk er unik i den forstand at når vi snakker om problemene med økte klimaendringer, så er det alltid på et makronivå som nesten er umulig å forestille seg. Vi sier at det betyr slutten på vår verden slik vi kjenner den. Likevel snakker vi om kutt i klimagassutslipp på et navlebeskuende mikronivå. Det henger ikke på greip. Konsekvensen er at du og jeg bærer på en skam og synd som egentlig tilhører de aller rikeste personene, selskapene og politikerne.

Ekspander eller dø

Det vi kan og må gjøre sammen er å kaste det nåværende økonomiske systemet, kapitalismen, hvor vi alle er fanget i et jag etter overlevelse, det være seg å overleve som bedrift, kapitalist eller arbeider og forbruker. Det er ikke rart vi sitter her i denne knipa, det er bare en naturlig følge av vårt system. Et system hvor det å gjøre alt som er dumt gir deg tidenes mest luksuriøse liv, i rikdom og overflod. Ekspander eller dø, det er regelen. Vi skal ikke forflytte skammen, vi er alle fanget i dette systemet.

Det er ikke sånn at de rike er onde og til jul hvert år ønsker seg krig og sult i verden, men det de vet er at «om ikke jeg fortsetter min vekst så blir jeg utkonkurrert og noen andre tar over, som vil forårsake like mye skade som meg». Det ikke vits. Samtidig, det er klart de ønsker å beholde det nåværende systemet, som har skjenket dem den rikdommen de har. Derfor er det fint å arrangere EAT-konferanse og snakke om vegetarmat.

Ødelegger for miljøbevegelsen

Nå er det på tide å droppe all bullshiten om at vanlige folk, i form av å være forbrukere, er skyld i klimakrisa. Klimakampen både er, og er ikke, ditt og mitt ansvar. Vi må ikke la oss lure til å la slike nødvendigvis samfunnsomveltende kamper bli individualisert. Det er selvsagt en fordel for Stordalen og statsminister Solberg om oppmerksomheten forskyves fra systemet til vårt speilbilde, og de kan få fortsette som før. Vårt ansvar er å påpeke skjevfordelingen i forbruk, forurensning og makt, og gjøre noe med den. Det er et helt fint sted å starte med å spise mindre kjøtt, men egentlig så bryr vi oss ikke så mye om hvor grønn kontoutskriften din er.

Når det man forbinder med klima er en følelse av skam og skyld, og flate avgifter som bompenger og flyseteavgift er det klart at klima blir en tapersak. Vi vil ha bort stemmen i hodet som sier «jeg ødelegger jorda», og få inn stemmen som sier «systemet ødelegger jorda!». Man kan ikke kvitte seg med seg selv, men man kan kvitte seg med et system man ikke ønsker.

E(a)t de rike!

Klimakrisa er en unikt bra mulighet til å ta et oppgjør med hele systemet som har ført oss dit vi er. Det beste vi mennesker har gjort er når vi har gått sammen for det vi tror på og tvunget makthaverne til endring. Sånn har vi avsatt diktatorer, avskaffet slaveriet, fått stemmerett til alle og krevd rettferdighet og et godt liv. Nå står vi ved et veiskille i historien.

Måten vi skal komme oss ut av denne knipa er å skape et bedre samfunn for alle. Med systemendring slipper vi klimaendring, og vi kvitter oss i tillegg med alle de andre problemene som kapitalismen har ført med seg. Her snakker vi en fluesverm i en smekk! Klimapolitikken må være sosial. La oss gjøre Karpes spådom sann. Dine hus og hoteller brenner. Det er på tide å ta tilbake det gamle slagordet. Eat de rike!