Aldri tidligere har apokalyptiske temaer hatt større gjennomslagskraft, utbredelse og publikum enn i vår samtid. Det sørger ikke minst de globale mediene og underholdningsindustrien for. Det går ikke en dag uten at vi hører om nyheter og ett eller flere temaer som innebærer en mulig trussel mot vår livsform og levesett.
Fjernsynskanaler som Discovery Channel og National Geographic sender programmer om hvordan naturen "slår tilbake" og "tar hevn" og naturkatastrofer fremstilles som et resultat av menneskeskapte klimaendringer og global oppvarming. Det er et sekulært og kommersialisert ekko fra de religiøse dommedagsprofetene og svovelpredikantene som mente og ennå mener at vi fortjener Guds straffedom fordi vi angivelig lever i en syndens pøl.
Apokalypseprogrammene om jordens mulige undergang, spekulerer eller rettere sagt fråtser i frykten. Det er en frykt som er blitt et investeringsobjekt for politikere, religiøse predikanter, filmindustrien og økonomiske spekulanter. Vi synes heller ikke å gå lei av temaer som handler om den mulige slutten på menneskeheten og filmer og litteratur om emnet er god salgsvare. Det er som om vi forbereder oss til det som måtte komme, mens vi samtidig lukker både øyne og ører for det som skjer rundt oss.
Apokalyptiske temaer og endetidsfortellinger er blitt trivialisert, kommersialisert, sekularisert og normalisert. Vi trekker knapt på skuldrene av truslene mot menneskeheten det være seg i form av den mulige "økoapokalypsen", verdensomspennende epidemier, såkalte pandemier eller biologisk terrorisme. Selv trusler i mindre skala som regionale kriger, finanskriser, sult- og fattigdomsproblematikken (som riktignok omfatter store deler av verdens befolkning), er blitt til gjentagende mantraer.
Den største trusselen mot menneskeheten er uansett likegyldigheten. Det er en manglende bevissthet om hva vi står midt oppe i, er en uavvendelig del av og som vi ikke kan unndra oss. Diskusjonen om menneskehetens framtid er avhengig av en bevisst stillingstaken til og bevissthet om de reelle farene eller truslene mot menneskeheten som er her og nå.
Spekulasjoner i den fremtidige apokalypsen, er et blindspor som tar oppmerksomheten bort fra hva som er samtidens reelle trusler og som gjør at vi fortrenger eller nekter å erkjenne tingenes tilstand. Et eksempel er klimaskeptikerne som avviser at klimaendringene er menneskeskapte eller de som tror at den nåværende kapitalismen virkelig vil redde oss.
Det som er realiteten er at det globalt og lokalt, trengs nye radikale endringer både i tenkemåter og praksiser for å redusere skadeomfanget av menneskelig dårskap og overforbruk, men hvordan gjøre dette uten å fortelle millioner av indere og kinesere som økonomisk er kommet opp på eller er på vei opp til middelklassenivå, at de ikke kan forbruke?
Vesten har siden andre verdenskrig hatt en økende og akselrerende rikdomsutvikling og konsumering uten sidestykke i verdenshistorien. Med den siste finanskrisen som startet i 2008 og som verden ennå ikke har kommet skikkelig ut av (med unntak av Norge og nordmenn som lever i en "boble" av et oljedopa samfunn), så er erkjennelsen kommet sakte til den rikere delen av verden som har blitt tilvent til et økonomisk velferdsnivå og forbruk av velferdstjenester som ikke i samme grad lar seg opprettholde.
Flere titalls millioner av arbeidsledige europeere i Eurosonen utgjør en hær av desillusjonerte, frustrerte, sinte og bitre mennesker som forakter sine egne folkevalgte, parlamenter og regjeringer, og som forakter hele EU-systemet som ser ut til å ha mistet mye av sin legitimitet og prestisje. Det i seg selv er en trussel mot demokratiet og mot muligheten til å forandre situasjonen til det bedre.
Samfunnsutviklingen internasjonalt viser et sammenfall av kriser og krisetegn: Finanskrise, økologisk- eller miljøkrise, befolkningsøkning og ressurskrise, fattigdoms- og sultproblem, regionale kriger og konflikter, terrorisme, folkevandringer av flyktninger og asylsøkere hvor "det rike Vesten" fremdeles med et høyere velstands- og velferdsnivå, naturlig nok er ettertraktet for mennesker på flukt med forhåpninger om å kunne få et tryggere og bedre liv.
Fattige mennesker på flukt som ender opp som asylsøkere i Europa, fremstilles av høyreradikale og høyreekstreme som "snyltere" og "lykkejegere" som er ute etter å utnytte europeiske velfredssystemer og goder og som angivelig ødelegger samfunnene innenfra. I tillegg fremstilles de såkalte "fremmedkulturelle" , ikke-vestlige/europeiske innvandrere, samlet som en "kulturell apokalypse" hvor deres fødelstall visstnok overstiger de etniske europeiske befolkningene. Dette er den "kulturelle apokalypsen" som er blitt høyreradikalismens viktigste politiske kapital for å fremme frykt, fordommer og intoleranse hos europeiske befolkninger og i europeiske samfunn hvor massearbeidsledigheten stadig slår nye og dystre rekorder.
Mens venstresiden har lagt beslag på "økoapokalypsen" som sitt politiske fryktprosjekt, har det ytre høyre gjort frykten for den "kulturelle apokalypsen", inkludert teorien om islamisering og Eurabia, som sin fanesak. Det som er utfordringen er å la frykten og fordommene slippe taket for å kunne bevssstgjøre oss selv om at menneskeheten står overfor felles utfordringer av eksistensiell art som vi aldri før har opplevet i verdenshistorien. I denne forbindelse er kampen mot rasisme og miljøkampen sammenfallende.
