Dyrevelferd er vitenskap

Den som kan alt, lærer ingenting. Og i dag skal vi lære noe nytt.

Dyrevelferdsdebatten herjer som aldri før og det er sjelden langt mellom innspill og ytringer. Alle sier noe, alle mener noe, alle er for dyrevelferd. God dyrevelferd. Og alle andre gjør noe feil. Alt kan skyldes på noen, og ingenting er bra nok. Høres det kjent ut?

Vel, her kommer rosinen i pølsa. Svaret dere lengter etter, men ikke har brukt tid på å finne.

Dyrevelferd. Er. Vitenskap.

Vi tror på klimaforskere og vi tror på pedagoger. Vi tror på farmasøyter, ingeniører, sosionomer og snekkere. Hvorfor? Fordi vi har tillit til deres fagekspertise. Men ytterst få vet, eller anerkjenner, at dyrevelferd er vitenskap. Derfra havner vi i et vakuum hvor den enkeltes subjektive meninger om dyrevelferd hevdes som en slags sannhet.

Slik kan vi ikke ha det. Det gir et misvisende bilde av dyrs reelle behov, evner og kapasitet, og det gir mindre plass til faglig forankring fra faggruppene, og til dyrevelferd som vitenskap. Definisjonsmakten må plasseres hos fagmiljøet, og ikke hos politikere, særinteresser eller forbrukere.

Hvorfor må vi ha kjennskap til etologi?

Dyrevelferd er et bredspektret fagfelt med mange spesialister. Fagområdene omfatter kunnskap innen veterinærmedisin, ernæring, avl, genetikk og, ikke minst, etologi. Etologi er læren om dyrenes atferd, og etologisk forskning er vitenskap på linje med psykologi hos mennesker.

Etologer er atferdsspesialister med kunnskap om dyrs motivasjon og kommunikasjon, hormon- og nervesystemenes mekanismer i dyrs atferd, evolusjon av atferd hos individ og art, og atferdsgenetikk, kognisjon og læringsteori.

Visste du for eksempel at dyr og mennesker styres av det samme belønningssystemet? Hormonet dopamin skyter fart når vi har forventninger om noe positivt, uansett om det er likerklikk på sosiale media, hundens forestående ettermiddagstur eller kuas forventning til et besøk i kraftfôrstasjonen.

Forventning skaper motivasjon som skaper atferdsendring. Kunnskap om dyrenes atferd gir grunnlag for å forstå deres behov, men det er også en brobygger til selvinnsikt og anerkjennelse av menneskets eget opphav, overlevelse, oppførsel og behov. Å forstå dyrs atferd kan med andre ord hjelpe oss å bli bedre på å forstå oss selv.

Ulike atferder, problemløsningsevne, preferanser og emosjoner er målbare faktorer som etologer forsker på, og som gir grunnlag for økt kunnskap om dyrenes egne ønsker.

Denne kunnskapen er tilgjengelig for dyreeiere, og bidrar til tilrettelegging og framgang innen ulike typer dyrehold, samt endringer i lovverk. Etologer har også kunnskap om artsspesifikk atferd, unormal atferd, stereotypier, og sosiale og miljømessige faktorer som påvirker dyr. Utviklingen innen dyrehold har kommet langt, og for det fortjener etologisk forskning en stor takk.

Men er ikke dyreinteresse og empati nok, da?

Du ser: Hest som slapper av inne på boksen sin.

Etologen ser: Flokkdyr som står alene uten tilgang på sosial kontakt, burde antakelig ikke hatt dekken på, har manglende beitetid og begrenset inneareal uten særlig miljøberikelse.

Du ser: Høns som endelig får være frittgående.

Etologen ser: En dyreflokk langt større enn hva sosial struktur hos høns normalt tilsier, større sannsynlighet for hakking, fjærplukking og kannibalisme, flere fluktmuligheter, mulig økt ventilasjonsbehov som følge av økt aktivitet og spredning av støv, skitt og partikler.

Du ser: Griser på hardt betonggulv.

Etologen ser: En tilpasning i husdyrproduksjon som ivaretar flere hensyn, deriblant renslighet, samt mulighet for rotemateriale ved grising, spalter i gulv for avføring, varmehjørne til grisunger og stålbøyler langs bingeveggene som beskytter grisunger fra å bli ligget i hjel.

Du ser: En sint hund.

Etologen ser: En fryktaggressiv hund som sannsynligvis mangler tillit til eiers håndtering av en situasjon, som ikke har lært å gå rolig i halsbånd, ikke får møte andre hunder på egne premiss og som har lært at angrep er beste forsvar.

Ingen enkeltløsning med to streker under svaret

Kontakt med og omsorg for dyr rører noe av det mest grunnleggende i oss. Mennesker er naturlig biofile, som betyr av vi tiltrekkes av det levende, av dyr og naturens prosesser. Men livet handler i stor grad om kompromiss, og det samme gjør alt dyrehold.

Vi klarer ikke å opprettholde optimal dyrevelferd for ethvert individ til enhver tid, og en etolog kan fortelle deg at optimal dyrevelferd faktisk ikke bestandig er, vel, optimalt. For god dyrevelferd kan nemlig føre til frustrasjon, kjedsomhet eller økt slåssing som følge av mangel på utfordringer.

At dyrevelferd er vitenskap er på ingen måte løsrevet fra det faktum at mennesker også foretar etiske avveininger. Men da må vi være ærlige på at det er det vi snakker om. Ingenting er uforanderlig, og dyrehold er en prosess som er i kontinuerlig endring og utvikling. Likevel må vi stole på at fagekspertisen innen dyrevelferd er kompetent til å tale, gi råd og handle på vegne av dyrene.

Grunnen til at etologene stort sett sitter stille i båten kan ses i lys av Dunning-Kruger-effekten. Når mange mener mye om dyrevelferd, vet etologene at bildet er sammensatt og komplekst.

Det finnes ingen fasit på god dyrevelferd, fordi dyrevelferd koker ned til det enkelte individ og hvordan dyret selv opplever og håndterer sitt miljø. Dette er grunnlaget for etologisk forskning. Forskningsresultat kan så anvendes til fordel for dyrene, med gradvise endringer i dyrehold, rutiner, håndtering, treningsmetoder, rettigheter og lover.

Etologer er eksperter på dyrevelferd, og vår kompetanse kan langt på vei bidra til å løfte det generelle kunnskapsnivået om dyrevelferd. Vi må også kunne forvente at tilnærmingen til dyrevelferd sikres gjennom faglig forankring på linje med øvrig forskningsbasert utvikling i samfunnet.

Økt kunnskap om, og tillit til, dyrevelferd som vitenskap, vil i sin tur kunne gjenspeiles i framtidas ønsker fra politikere, velgere og forbrukere. Men da må etologisk fagkompetanse få sin rettmessige plass i dyrevelferdsdebatten.