Du store kineser

Tenk at en enkel munk kan utløse så mye politisk horeri.

«For if we each selfishly pursue only what we believe to be in our own interest, without caring about the needs of others, we not only may end up harming others but also ourselves».

Fra Dalai Lamas nobelforedrag, da han mottok prisen i 1989.

Det må være en dypere mening med at det heter «Stortingets spørretime» og ikke «Stortingets svaretime». Da utenriksminister Børge Brende møtte i går, manglet det ikke på representanter som ville vite hvorfor regjeringen ikke vil treffe fredsprisvinner Dalai Lama når han kommer til Norge om et par uker. Brende svarte at dette er «en vanskelig sak» og «et krevende dilemma». Regjeringen har ikke bestemt seg. «Vi vil konkludere på et eller annet tidspunkt», sa utenriksministeren.

På ett punkt var han likevel forbilledlig ærlig: Brende la ikke skjul på at det er Kinas iskalde forhold til Norge som er den direkte årsaken til Lama-nølingen. Etter at Liu Xiaobo fikk fredsprisen i 2010, har det ikke vært noen politisk kontakt mellom de to landene. Kineserne vil rett og slett ikke snakke med oss. Da Brende ble utnevnt til utenriksminister i fjor høst, trodde mange at det ville gjøre kineserne mykere. Han er jo kompis med statsministeren i landet. Visstnok satt de to og spiste lunsj sammen da Brende fikk telefonen med spørsmålet om han ville bli utenriksminister.

Men da utnevnelsen kom, var ikke Kina sene om å presisere det selvfølgelige: Dette handler ikke om personen Brende. Det handler om Norge. Et bitte lite land som ikke betyr så veldig mye for Kina, og som gjerne kan gjøre nytten som internasjonal prygelknabe når man vil statuere et eksempel. For Norge er det verre. Vår befolkning utgjør 0,4 prosent av Kinas. Vi er ikke tjent med at verdens største økonomi behandler oss som spedalske. Hvis prisen vi må betale for å unngå det, er at vi selv i stedet behandler Dalai Lama som spedalsk, later det til at regjeringen er villig til å bla opp med de nødvendige politiske sølvpengene.

Debatten om Dalai Lama og Kina er prinsipielt interessant, fordi den berører klassiske spørsmål innen internasjonal politikk: Balansen mellom idealisme og realisme er ofte vanskelig. Skal et lite land la seg presse i grunnleggende menneskerettsspørsmål for å blidgjøre en mektig stormakt med enorme markedsmuligheter? Eller skal man stå opp for sine prinsipper også når det koster? Uansett hva man velger, er det viktig å huske på følgende: Hva Norge gjør i denne saken, vil også være en beskjed om hva stormakter kan tillate seg for å presse de små på plass. Vi er ikke tjent med en verdensorden der mektige aktører kan bølle seg fram overfor svakere land. Men det er også naivt å tro at internasjonal maktpolitikk handler om å ha rett. Det handler om å få rett.

Det som derimot ikke er noe interessant dilemma, men bare pinlig, er de mange kuvendingene sentrale Høyre-politikere har gjort i saken. I 2000 fikk Børge Brende, som leder av Stortingets Tibet-komité, sole seg i glansen av den populære Dalai Lama da han var på Norgesbesøk. Brende mottok sågar et hvitt silkeskjerf fra munken, et symbol på ønsket om hell og framgang. Det gikk jo i oppfyllelse. Brende ble utenriksminister. Nå trenger han visst ikke flere skjerf.

Børge Brende var ikke alene i stortingssalen i går. Jan Tore Sanner var også blant regjeringens utsendte. Møtet ble ledet av stortingspresident Olemic Thommesen. Alle har tidligere vært ivrige Tibet-aktivister. Men noen har vært ute i nattens mulm og mørke og stjålet ryggradene deres. I går framsto de som tre små kinesere.

SV-leder Audun Lysbakken leste opp flere gamle sitater: «Det er viktig at Norge evner å stå opp for menneskerettigheter også når det er krevende. Man kan ikke bare være for menneskerettigheter når det ikke koster noe». (Jan Tore Sanner). «Menneskerettighetene har en lei tendens til å tape for næringsinteressene. Det ser vi tydelig både når det gjelder nasjoners og firmaers forhold til menneskerettighetsbruddene i Kina. Hvis vi bare er opptatt av å sikre norske næringsinteresser, og ikke stiller tydelige krav til våre handelspartnere på dette området, gjør vi alvorlige feilsteg». (Erna Solberg).

Han kunne gjerne tatt med denne fra Brende: «Verden gjør seg selv en bjørnetjeneste ved ikke å legge sterkere press på Kina», Eller denne fra stortingspresidenten, som nå nekter å møte Dalai Lama: «Tibet-saken er også en prøve på det internasjonale samfunnets evne til å stå oppreist for grunnleggende verdier som demokrati og menneskerettigheter, også når en økonomisk ekspansiv stormakt er objektet».

Alt dette er fine ord, men de ble sagt da det ikke kostet noe. Nå er det taushet som gjelder. Høyre er ikke alene. Mens SV, Venstre, KrF, Miljøpartiet de Grønne og Senterpartiet sa tydelig ifra, tok ikke én eneste representant fra Arbeiderpartiet eller Frp ordet i debatten i går. De tre største partiene har pådratt seg et kinasyndrom.