TEGNING: SIRI DOKKEN

Du kommer aldri til å forstå

Det er på tide å legge berøringsangsten for 22. juli bak seg.

Oslo ligger sommerstille. Det er grå fredagsettermiddag. Så smeller det. Et tungt drønn. Folk løper, skriker, rømmer fra den dødelige eksplosjonen.

18 år gamle Kaja er på Utøya, der livet skal gå som normalt i bare noen få, dyrebare minutter til. Hun ser rett på deg, med helt åpne øyne. Bestemt og spørrende: «Du kommer aldri til å forstå», sier hun, før hun slipper deg med blikket. Slik åpner filmen «Utøya 22. juli» av Erik Poppe, som har premiere 9. mars.

Mange mener det er for tidlig med en slik film. Kulturminister Trine Skei Grande vet ikke om hun klarer å se. «Jeg må tenke litt på om jeg orker det, for det føles fortsatt veldig nært», har hun sagt til NTB. På Twitter har pårørende og overlevende reagert, høflig og avmålt. Ragnhild Kaski skriver: «Hei @trinesg! Jeg håper du orker. Var selv på Utøya og har sett Poppes film. Mitt håp er at flest mulig nå velger å se filmen. Selv om det er tungt, trenger man å bli minnet på brutaliteten i angrepet».

Lisbet Røyneland er leder for støttegruppa etter 22. juli. Hun har følgende melding til Grande: «Jeg håper du orker @Trinesg som kulturminister og medlem av regjeringen. Jeg er etterlatt og har sett den – tungt men nødvendig for å forstå. Filmen er hudløs og ærlig». Røyneland mistet yngstedatteren på Utøya. Synne ble drept med tre skudd, alle dødelige, litt over klokka seks. Hun ble funnet i vannkanten ved Stoltenberget. Den 18 år gamle jenta ble identifisert raskt. Hun hadde en tatovering. Et ord på underarmen: «Kjærlighet».

Det er fristende å reagere litt mindre høflig, litt mindre avmålt enn det Kaski og Røyneland gjør på Trine Skei Grandes uttalelse. Det er ingen grunn til å tvile på at kulturministerens vegring er oppriktig, men når man sitter i et lands øverste politiske ledelse trenger man ikke si høyt alt man tenker og føler. Særlig ikke når det ender med at ens egne, ganske små problemer, blir sakens kjerne. Hvis du er kulturminister og ikke tåler å se en av tiårets viktigste, sterkeste og beste norske filmer, bør du kanskje ikke være kulturminister. Hvis du er politiker og ikke orker å forholde deg til det grusomste og dødeligste terrorangrepet i Norge, bør du kanskje ikke være politiker.

22. juli bør ikke handle om at det er vanskelig å se en film. 22. juli handlet om helt vanlige mennesker, helt ekte ungdommer som ble jaget i 72 minutter før politiet kom. Som ble drept, skadet og traumatisert. Det handler om alle som ikke visste hva som skjedde med ungene sine, søsknene sine, foreldrene sine. Kjæresten. Bestevenninna. Om mennesker som ble revet bort eller lemlestet for livet i en eksplosjon midt i Sommer-Oslo. Det er det viktigste og paradoksale med «Utøya 22. juli»: Det måtte en film til for å få virkeligheten og jævelskapen fra den dagen tilbake i bevisstheten vår.

Hele debatten etter 2011, enten den har handlet om plassering av minnesmerker, dimensjonering av regjeringskvartalet, terroristens mentale helse eller soningsvilkår, galskap og ekstremisme, er stygt preget av en stor mangel: Historien til dem dette faktisk handler om, de som opplevde terroren på kropp og sinn, har kommet i skyggen. Derfor er det vel så riktig å si at denne filmen kommer for sent, som at den kommer for tidlig.

Å ikke se noe er også et valg. Da bestemmer du deg for å se en annen vei, for å se noe annet. Det gjelder ikke bare, ikke engang først og fremst, denne filmen. Det har vært en del av problemet med hvordan hele Norge har reagert på 22. juli-angrepet. Enten du velger å se filmen til Erik Poppe eller ikke, er den en anledning til å stoppe opp og stille et ubehagelig spørsmål: Ble det for mye forsoning, kjærlighet og roser, og for lite sinne, politisk oppgjør og vilje til å ta grusomhetene inn over seg?

Etter hvert ble det en gjengs oppfatning om 22. juli at man ikke måtte la det gå politikk i det. Det ville bli feil å slå politisk mynt, som det het, på en så grufull hendelse. Det var på mange måter en sympatisk holdning. Men det gjorde at hele fortellingen om 22. juli bar galt av sted. Vi fikk et knusende og nødvendig oppgjør med manglende beredskap. Men vi fikk ikke et knusende og nødvendig oppgjør med konspirasjonsteorier om islam og høyreekstremt hat. Tvert imot. Slike tanker lever og vokser, med og uten statsstøtte. Det er slett ikke uvanlig å lese kommentarer om at terroristen hadde et poeng. I starten pleide disse meningsfellene å presisere at de ikke støttet handlingene, etterfulgt av et «men». Det forbeholdet er det flere som ikke tar lenger. Under fullt navn.

22. juli 2011 må ikke gli enda lenger inn i en tåke der relativisering og bagatellisering døyver vissheten om hva dette var. Vi kaller det tragedie i stedet for terror. Vi kaller det et angrep på Norge, ikke et angrep på venstresiden. Vi kaller det galskap, ikke høyreekstremisme.

Det riktig, det Kaja sier. Du kommer aldri til å forstå. Men du er nødt til å prøve.