hett marked: For å redusere etterspørselen bør man gjøre bolig mindre attraktivt som investeringsobjekt, skriver artikkelforfatteren. FOTO: VEGARD WIVESTAD GRØTT/NTB SCANPIX

Drømmer om boligmarkedet

Flere politikere burde bry seg mer om hvor vanskelig det er å komme inn på boligmarkedet. De får dessverre liten drahjelp fra medier som i denne sammenhengen lever opp til alle fordommene mot Oslo-eliten.

 

Denne uken brakte Dagsavisen en reportasje om hvor vanskelig det er for unge som ikke har foreldre som kan hjelpe til, å komme inn på boligmarkedet. Det er et viktig tema: Å kunne eie egen bolig er i Norge tett knyttet sammen med muligheten til å leve et trygt middelklasseliv. Høye boligpriser har gjort at boligdrømmen er blitt vanskeligere for mange unge. Når vanlige lønninger ikke lenger er nok, rammer det spesielt dem som ikke har foreldre som kan bidra.

Men så skjærer det seg, også for denne reportasjen: Dagsavisen følger en 30 år gammel kvinne på visning på St. Hanshaugen i Oslo. Etter prisantydningen er kvadratmeterprisen for den 28 kvadratmeter store leiligheten er 92.000 kroner. Det er langt over dobbelt så dyrt som gjennomsnittet i Norge, og 30 prosent over gjennomsnittet selv for Oslo.

Jeg gjorde et raskt søk på Finn, og fant en rekke fine og langt større boliger i andre deler av Oslo eller like utenfor i samme prissjikt. På Hauketo, et lite kvarter fra Oslo sentrum, kan man få en leilighet på 49 kvadratmeter til samme pris. Hvis man aksepterer litt pendling, kan man få 72 kvadratmeter i Hokksund, omtrent 50 minutter med tog fra Oslo S.

Kvinnen i reportasjen er tydelig på sine prioriteringer, og hun klager ikke. Dette er ikke kritikk av henne. Men reportasjen er symptomatisk for medienes dekning av boligmarkedet. Jeg har gått gjennom medieoppslag av denne typen, både i Dagsavisen og andre store aviser, og bildet er ganske entydig.

I mai hadde Dagsavisen et oppslag med samme vinkling, der det går frem «hvor vanskelig det har blitt på få innpass i boligmarkedet i de mest sentrale delene av Oslo.»

VG hadde i 2016 en reportasje om en tobarnsfamilie med én inntekt, som sier til avisen at de «vurderer hele tiden å kjøpe utenfor Oslo, men det er ikke det vi vil. Vi trives med den urbane livsstilen».

I reportasjen «Hvordan skal han få råd til bolig» i 2011 ble Aftenposten med en ung jusstudent på visning på en treromsleilighet i Oslo sentrum. «For å få lån til denne, må han skaffe til veie rundt 350.000 kroner når han er ferdig med jusstudiene om fire år», konkluderte avisen.

Det er sant at det er vanskelig å få tak i boliger til den prisen leiligheten på St. Hanshaugen som Dagsavisen var med å se på: Bare 28 leiligheter over 30 kvadratmeter lå ute på Finn da jeg sjekket. Men i Rogaland gav det samme søke 1001 treff. Problemet med medienes fokus på Oslo innenfor Ring 2, er at det er lett å avvise hele problemstillingen. I kommentarfelt og sosiale medier blir denne typen oppslag jevnlig avfeid med at folk får tåle å bo andre steder enn på Majorstuen.

Det er synd, for den store boligprisveksten gjennom mange år er et problem for dem som ikke har hjelp hjemmefra, og ikke bare i Oslo sentrum. Det burde være noe politikere er opptatt av.

Men det er politikere stort sett ikke. Og ingen partier er villig til å forlate sine ideologiske kjepphester for å ta i bruk hele verktøykassen. SV skal ha ros for i hvert fall å løfte temaet, men partiet bindes av sine ideologiske føringer, og de fleste av partiets forslag er av typen økt skatt, flere statlige boliger og mer regulering. Høyresiden appellerer også mest til sine egne, med tiltak som økt grense for Boligsparing for ungdom (BSU). Det er et tiltak som først og fremst kommer folk som har råd til å spare, til gode, og eller er med på å presse prisene ytterligere opp.

Skal man over tid få lavere boligpriser, er det to ting som virker: Større tilbud av boliger, og lavere etterspørsel etter boliger.

For å redusere etterspørselen bør man gjøre bolig mindre attraktivt som investeringsobjekt. Det krever endringer i skattesystemet. De åpenbare tiltakene er en nøytral formuesskatt, der ikke bare sekundærboliger, men også primærboliger, beskattes fullt ut som formue. Samtidig bør alle leieinntekter fra bolig beskattes fullt ut. Det vil formodentlig kreve en lavere formuesskatt. Høyresiden steiler over mer skatt på bolig, venstresiden over lavere formuesskatt. Dermed skjer ingenting. Elefanten i rommet er ellers rentefradraget, som gjør at det er gunstig å ta opp store lån.

For å få flere boliger på markedet, må man gi anledning til flere og billigere utbygninger. Det handler blant annet om å regulere flere tomter til boligutvikling. Det er også mulig å lempe på reguleringene som gjør at utbygginger i dag er dyrere enn tidligere – alt fra universell utforming til mer eller mindre, og ofte det siste, effektive klimatiltak. Som et minimum bør politikere ta inn over seg effekten på boligprisen av slike tiltak, så ulike formål kan veies mot hverandre. Men heller ikke her skjer det mye: Høyresiden er kritisk til fortetting, som ødelegger villaområdene der deres velgere bor, og venstresiden er glad i de fleste andre reguleringer.

Presset for å gjøre noe med boligmarkedet kommer neppe til å komme fra velgerne – i hvert fall ikke så lenge 83 prosent av nordmenn bor i eiet bolig, og ofte bekymrer seg vel så mye for boligprisfall som for boligprisvekst. Derfor er min boligmarkedsdrøm at mediene tar et større ansvar for å belyse debatten på en bedre måte, inkludert alle de politiske forholdene som bidrar til høyere boligpriser.

For å gjøre det, må de imidlertid komme seg litt lenger vekk fra Akersgata enn St. Hanshaugen.