Kultur

Drømmen om Drammen

Statens vegvesen blir i alle fall ikke bedt på middag hos meg.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

En varm solskinnsdag i april befinner jeg meg bak rattet på min lille fyrstikkbil på vei hjem fra lille Tøyen hageby til Sandvika. En tur som vanligvis tar femten, tjue minutter etter rushtid. Klokka er nærmere 17.30 der hjulene på bilen går rundt og rundt nedover kjente bakker mot sentrum, hvor jeg vanligvis tar veien om monsteret trafikkmaskinen. Jeg ser etter E18-skiltet mot Drammen og ser til min lettelse at det står der og kjører vant inn i riktig fil. Kyllingsuppe, here I come, snart er jeg hjemme. Tror jeg.

Etter et par hundre meter dukker det brått opp omkjøringsskilter til Drammen hvor veien plutselig går til venstre og snirkler seg videre i åttetall langs kaia. Hva i huleste, hvor ble det av tunnelen? Nå er det ikke bare hjulene som går rundt, det som måtte være av kjemiske substanser inni hjernen, begynner å koke, radiatorlampa lyser på dashbordet, hjertet slår fort.

Kjære Drammen, vis meg vei. Men nei da, skiltene glimrer med sitt fravær mens jeg kjører på kryss og tvers i området rundt Rådhusgata. Adrenalinet kjører rally i skallen, og jeg leter desperat etter en vei ut av eksossuppa. Lettet når jeg den brostensbelagte halvmånen bak Rådhuset, phu, nå skal jeg da jammen klare å komme meg ut på E18, det er jo bare å kjøre ut ved Aker Brygge, jeg kjenner allerede kyllingsmaken og leskende hvitvin i strupen.

Så faller strupelokket. I alle granskauer, hvor er skiltet til Drammen? Jeg vingler som en radiobil på desperat let etter skiltet med E18, men ser kun et svart hull som det står Oslofjordtunnelen på. Jeg svinger kjapt til venstre og forsvinner ned i det underjordiske. Nede i eksosvarmen begynner jeg å få en anelse panikk, kjære jotner og smånisser, vis meg veien til Drammen! Det dundrer og bråker, lampa lyser rødt og jeg ser for meg et kokende inferno blant trailere langt nede i hettaland. Da ser jeg dem. Skiltene lyser mot meg: Gardermoen, Trondheim, Stockholm, Göteborg. Jeg svelger edder og galle og roper et «NEIIII» som ingen hører.

Jeg er kvalm og svimmel, niholder på rattet og resignerer, ok, før meg til Gardermoen, sett meg på et fly til hvor som helst, bare vekk fra dette møkkahullet. Jeg kjører i en evighet i ørska, håpet om Drammen er svunnet, retningssansen har for lengst gått av med pensjon, og jeg drømmer bare om grønne kløverenger.

Plutselig ser jeg lys, og den lille fyrstikkbilen fører meg ut av mørkemannens erme. Endelig luft. Bryn. Aldri har noe så stygt vært så pent. Jeg stopper bilen og ringer hjem. Hei, sett på suppa, stemmen er tjukk som graut, jeg er hjemme om en time, skal bare ta en runde om Carl Berner, Majorstua og Skøyen først.

Gjett hvem som ikke blir bedt på kyllingsuppe hos meg; riktig, Statens vegvesen.

Mer fra: Kultur