Drømmen om arbeidslivet

Å søke uføretrygd er ingen glede. Det er ikke en kamp som er vunnet. Det er en kamp som er tapt.

I går var en vanskelig dag. En dag jeg hadde gruet meg til lenge. En dag hvor jeg endelig gjorde det jeg hadde utsatt en stund. Det som har lagt seg som en brennende ball i magen min. I går søkte jeg om uføretrygd.

Mange vil kanskje tenke at jeg burde vært letta.

En dag med glede. Endelig er man i mål og kan puste lettet ut. For det virker som mange tror at å søke uføretrygd, det er en lett prosess.

Les også: Rørlegger (67) brakk ryggen på jobb. Det kan ta 20 år før han får erstatningen

Bare møte opp hos legen, påstå en skade eller en sykdom, og så sende inn en søknad. Det virker i hvert fall å være sånn, i artikkelen om fastlegens verste historier i A-magasinet 7.2. Jeg har opplevd det veldig annerledes.

Ni år har det tatt, fra den dagen jeg skjønte at noe var alvorlig galt med kroppen min, til Nav sa at jeg var klar for å søke uføretrygd.

Ni år med tester, vurderinger og mislykkede behandlinger. Ni år i møte med spesialister. Ni år med leting etter noe som ville hjelpe meg tilbake til arbeidslivet.

Ni år uten resultater eller bedring, og med bare en utvei for å sikre min økonomisk fremtid. Uføretrygd. Fremdeles vet jeg ikke om dette er godt nok. I de neste åtte månedene skal Nav arbeid og ytelser vurdere søknaden min. Vurdere meg. Kanskje blir jeg veid og funnet for lett.

Å få lov til å søke uføretrygd er ikke et mål, det er ikke noe jeg gleder meg over. Fire instanser har vurdert meg, og bekreftet min største frykt – jeg har null prosent arbeidsevne i det virkelige arbeidslivet.

Fastlegens rapport, med dokumentasjon fra flere forskjellige spesialister, Navs rådgivende leges vurdering, rapporten etter arbeidstrening i en attføringsbedrift og min veileder hos Nav er alle helt enige. 

Selv om jeg har egenskaper, selvstendighet og arbeidsvilje, er jeg for syk til å jobbe.

Jeg startet i arbeidslivet da jeg var 13. Jeg trodde ikke jeg skulle ha min siste dag på jobb som 25-åring.

Jeg var 24 år da jeg ble syk. Man kan vel kalle det hell i uhell at jeg ble syk, slik at jeg hadde rettigheter etter de gamle AAP-reglene. Da fikk jeg i hvert fall støtte i alle årene med testing, vurdering og behandling.

I all tiden jeg trengte for å bli ferdig avklart. Regjeringen fokuserer på arbeidslinja. Det er naturlig.

Les også: – NAV-folkene trigget angsten. Jeg ble syk av det møtet 

Det er arbeidslinja som skaper store deler av landets inntekter. Problemet er at fokuset på arbeidslinja har medført en mistenkelighet mot oss som ikke er en del av den.

Det er vanskeligere å få AAP og uføretrygd og det hender ofte at legenes erklæringer underkjennes hos Nav. Artikler som den i A-magasinet fredag 7.2. forsterker denne mistenkeliggjøringen, og gjør avstanden mellom de friske og de syke større.

Velferdsstaten ble innført for å skape en likhet i samfunnet. For å skape trygghet via omfordeling av penger. Over de siste årene har jeg sett en gradvis endring i samfunnsdebatten.

Det virker som om fokuset har gått fra at skatt sikrer tryggheten i sikkerhetsnettet og forvalter offentlige tjenester, til at skatt er å stjele fra de som arbeider. Resultatet er en mistro mot de som dessverre ikke kan arbeide eller bidra på samme måte.

«Ingen arbeidsevne? Hun var jo på butikken. Da kan hun vel jobbe. Hun var jo også på tur i skogen i helgen. Alle klarer å jobbe litt, hvis de bare vil.» Sannheten er at null prosent arbeidsevne ikke er det samme som null prosent livsevne. Det er en vurdering av at den funksjonen man har først og fremst må bidra til å ha noen form for livskvalitet.

Les også: Mistet AAP før operasjon: Nå må Torgeir og Torunn selge huset

Livet må kunne være fylt av glede selv om man er syk. Og pussig nok trenger selv de syke mat fra butikken som alle andre.

Jeg klarer 2–3 timer «aktivitet» om dagen. Det tilsvarer en funksjon på ca 25 prosent. De prosentene er det vurdert at barna og mannen min fortjener. Selvfølgelig. En frisk person med 100 prosent funksjon, klarer både full jobb og en aktiv fritid. Men jeg må planlegge alt.

Vil jeg bruke to timer på å jobbe en dag, eller to timer på å være med på å oppdra barna mine? Treffe en venn, eller lage middag? Krever det jeg skal gjøre at jeg må ut av huset: flytte meg fra A til B eller oppholde meg i et rom det det er støy? Det må gå til fratrekk i «aktivitets-tiden».

For å klare mitt lave og milde aktivitetsnivå er jeg er senge- eller sofaliggende 15–18 timer i døgnet. Alt er et finbalansert regnestykke, der en liten feilregning vil ødelegge for flere dager med aktivitetstid. Min restarbeidsevne på 0 prosent er riktig beregnet. Likevel drømmer jeg om å kunne ta del i arbeidslivet.

For det suger å måtte søke uføretrygd. Det suger å stå på utsiden.

Jeg vil være som alle andre. Jeg vil også klage over sjefen og drikke øl med kollegaer.

Jeg vil ta banen til jobb og tilbake, mens jeg lytter til musikk og håper ingen kommer for å snakke med meg mens jeg sitter der i «sonen». Søknaden føles som den endelige låsen på døra. Det endelige skillet mellom meg og dem. De hardtarbeidende skattebetalerne, og den utenfor.

Hva betyr det vel at jeg også betaler skatt, når den bare synker kostnaden for samfunnet litt? Bare gjør minuset i regnskapet litt mindre.

Å søke uføretrygd er ingen glede. Det er ikke en kamp som er vunnet. Det er en kamp som er tapt.