På Holocaustdagen, for under en uke siden: En ung kvinne står på talerstolen foran kronprins Haakon, regjeringsmedlemmer og tilhørere. Hun heter Safira Josef og representerer norske rom, dem vi før kalte «sigøynere». Minst 64 nordmenn fra denne minoriteten ble drept under andre verdenskrig, som følge av nazistisk utryddelsespolitikk. Safira Josef snakker om sin familie der mange døde. Men hun snakker også om de få som overlevde. Hennes oldefar Czardas Josef var blant dem.
Czardas Josef var ifølge papirene født i Drammen i 1894. Han giftet seg med Dika Jeanne født i Hammerfest. Sammen fikk de fire barn: Frans, Josefine, Karl og Jeanne. Også Jeanne hadde papirer på at hun var født i Drammen. Lenge før andre verdenskrig begynte norske myndigheter å arbeide for å kaste dem ut av landet og frata dem sine norske statsborgerskap. I 1934 lyktes det myndighetene å stenge ute en stor gruppe, der Safira Josefs bestefar, oldefar og oldemor inngikk.
Hverken utenriksdepartementet under Venstres Johan Ludwig Mowinckel eller Arbeiderpartiets Halvdan Koht ville vite av «sigøynerne». Departementet insisterte på at de var statsløse. Ingen ville ta imot dem heller. De fleste endte i Belgia, ikke fordi belgierne ville ha dem, men fordi de ikke fikk innreise til nabostatene. Derfra ble nesten alle deportert til utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau i 1944 og torturert og drept.
HL-senteret (Holocaust-senteret) ga i fjor ut rapporten «Å bli dem kvit», der skjebnene til mange norske rom ble avdekket. Forskningen var gjennomført av Jan Brustad, Lars Lien og Maria Rosvoll.
Men de kom ikke til bunns i alt. Sammen med forfatterne arbeider jeg nå med undersøkelser i franske arkiver. Czardas Josef, «sigøyneren fra Drammen», hadde nemlig en annen skjebne. Stamfaren til taleren på Holocaustdagen, Safira Josef, klarte det nesten ingen andre greide: Han kom seg ut av Belgia til Frankrike – med hele familien.
I franske departementsarkiver har vi nå lett etter dem og andre nordmenn franske myndigheter klassifiserte som såkalte «nomader». De tyske okkupasjonsmyndighetene insisterte på å kalle dem «sigøynere». De tidligste sporene vi har funnet av familien Josef i Frankrike er at de ble overført fra leiren Linas-Monthléry rett sørvest for Paris til leieren Mulsanne ved byen Le Mans ved Loire-dalen i april 1942. Der satt noe over 700 «nomader».
Deretter ble de overført til en større leir ved Montreuil-Bellay i august 1942. Dette var den største av alle konsentrasjonsleirene for «nomader» i Frankrike under krigen. Den var på 5 hektar og lå ved en hovedvei, omgitt av et dobbelt piggtrådgjerde. De internerte bodde tett i tett i brakker av treplank. Det var kaldt. All trafikk gikk rett forbi. Befolkningen i byen nær ved la av og til søndagsutflukter til leiren for å kikke på «nomadene». Vanlige franske bondegutter hadde vervet seg som fangevoktere for å slippe tvangsarbeid i Tyskland.
Vinteren 1942-43 var tung i leiren. Det brøt ut tuberkuloseepidemier blant de flere enn 1000 fangene. Den 17 år gamle sønnen i familien Josef, Karl, ble smittet. Han ble lagt inn på sykehus i den nærliggende byen Angers og døde der.
«Nomadene» kunne få slippe ut om de klarte å skaffe seg arbeid og et sted å bo. Men det var ikke lett. Heller ikke å få tillatelse til å bo i husarrest i en nærliggende kommune, for få ville ta imot dem.
Til slutt, i august 1943, fikk familien Josef leie et lite hus i landsbyen St-Paul-du-Bois. Sønnen Karl var nettopp død. Her bodde familien i nesten ett år. De måtte melde seg for politiet – la gendarmerie – hver fjortende dag. Men plutselig, 1. juni 1944, møtte de ikke opp som avtalt og ble ettersøkt. To gendarmer kom til landsbyen og foretok avhør av naboer. Hvor var det blitt av «nomadefamilien» Josef? Hvorfor hadde de ikke sagt fra at «nomadene» var forsvunnet?
Svaret de fikk er megetsigende: De hadde latt være å si noe «av frykt for at de da ville få disse nomadene, som de mislikte så sterkt, tilbake til sin kommune».
Czardas Josef – «sigøyneren fra Drammen» – overlevde andre verdenskrig. Det gjorde ikke sønnen Karl, som døde av tuberkulose han hadde fått i konsentrasjonsleiren Motreuil-Bellay. Datteren Josefine ble drept i Auschwitz sammen med sin lille sønn, Josef. Josefs liv hadde begynt i det franske konsentrasjonsleirsystemet i 1941, og endte i en utryddelsesleir da han var tre år. Han fikk knapt kjenne noen annen tilværelse.
HL-senteret har avdekket deler av familien Josefs historie under andre verdenskrig. Men ennå vet vi på langt nær alt om hva norske rom var utsatt for. Det er viktig at det norske storsamfunnet kommer til bunns i dette. For vi var ansvarlig for at «sigøynerne» ble kastet ut av landet og fratatt statsborgerskapene. Derfor endte så mange i belgiske og franske konsentrasjonsleire.
Erna Solberg har beklaget den rasistiske ekskluderingspolitikken «i tiårene både før og etter andre verdenskrig». Hun beklaget også «de fatale følgene denne politikken fikk for norske rom under Holocaust». Det er bra.
Det er viktig at det norske storsamfunnet får vite mest mulig. Og det er bra for norske rom at deres historier blir kjent. De var minoriteten ingen ville ha. Det er godt å ha en Safira Josef til å fortelle sin families historie på Holocaustdagen.