Meningsmålinger som viser at Ap er under 30 prosent, har fått fram krigstypene i enkelte aviser om at valget er så godt som tapt for Ap og Jonas Gahr Støre. Det er det ikke. Halvparten av velgerne bestemmer seg nemlig for parti eller om de i det hele tatt vil stemme, i de tre neste ukene. Den eller de som vinner sluttspurten, går seirende ut av kampen. Vi står foran den mest spennende innspurten på mange tiår.
Aps nedtur har ikke endret i vesentlig grad styrkeforholdet mellom blokkene. Gjennomsnittsberegningene fra Poll of polls viser at den rødgrønne siden, inkludert Rødt og MDG, har flertall med 88 mandater. Det er omtrent det samme som de har hatt i hele valgåret. Flertallet består fordi Sp er høyt oppe med over 10 prosent i oppslutning. SV har tatt et langt skritt vekk fra sperregrensen og snuser på 5 prosent. Miljøpartiet De Grønne (MDG) nærmer seg sperregrensen for utjevningsmandater på 4 prosent. Rødt har om lag 3 prosent og er som MDG, inne med to stortingsrepresentanter.
Blir valgresultatet som gjennomsnittet av målingene hittil i august overtar Jonas Gahr Støre som statsminister. De rødgrønne trenger ikke på dette tidspunkt å drukne seg i tårer over et tapt valg.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
De siste målingene viser at det går den gale veien for Ap slik det har gjort i hele år. Partiet gikk ut av fjoråret med en oppslutning på 36,3 prosent. Ap går inn i valgkampens sluttspurt med 29,6 prosent på gjennomsnittet av meningsmålingene. Det er for svakt. Hvorfor er det slik?
Programmet er det ikke noe galt med. Landsmøtet vedtok i vår et program som står i en trygg sosialdemokratisk tradisjon. Dagens Ap lener seg mot venstre.
Derimot har Ap – etterkrigstidas mest styringsdyktige parti – klart å rote det til for seg i regjeringsspørsmålet. Dette er min kjepphest og jeg rir den igjen: Da den rødgrønne koalisjonen gikk i oppløsning etter valgnederlaget i 2013, burde Ap stått fram som et selvstendig regjeringsalternativ, slik partiet alltid har gjort, med et historisk unntak for de åtte rødgrønne åra.
I stedet dukket ideen opp om at Ap burde arbeide for en ny flertallsregjering i samarbeid med sentrum. Det var feil tenkt. Det ga inntrykk av at Støre ikke stolte på egne krefter og egen politikk slik hans forgjengere fra Einar Gerhardsen til Gro Harlem Brundtland alltid gjorde. Samarbeidsinvitasjonen til sentrum sådde også mistanken om at Støre ønsket å ta partiet til høyre.
La gå at tanken var såpass interessant at den burde prøves ut. Det hadde forandret norsk politikk på avgjørende måte hvis KrF og Venstre hadde gjort som Sp i 2005 og gått over til venstresiden. Men da det ble klart at verken Venstre eller KrF var interessert i regjeringssamarbeid med Ap, deres statsministerkandidat er Erna Solberg, burde Ap ha konkludert med at partiet går til valg som et selvstendig regjeringsalternativ. Det er ikke for sent å gi en slik beskjed. Jeg synes å høre at Jonas Gahr Støre og Trond Giske mumler om det. De må si det så høyt at Aps velgere hører det.
Valgundersøkelsene viser at velgerne ikke er så interessert i regjeringsspørsmålet som mediene tror. Velgerne er opptatt av andre saker enn regjeringssaken. Ved tidligere stortingsvalg har helse og eldreomsorg, skole og utdanning vært de viktigste sakene for velgerne. På disse områdene har Ap stor troverdighet. Så følger skatt, miljø og innvandring. Her står Ap svakere. Ved dette valget kommer også distriktspolitikken for fullt. Her henger ikke Ap helt med. Regjeringsspørsmålet står sentralt i debatten, men det blir neppe avgjørende for utfallet. Det er bra for Ap. Og for Høyre. På borgerlig side er regjeringsspørsmålet minst like uklart som på rødgrønn side.