Det er en påstand, selvfølgelig. Jeg kan ikke vite at det ikke blir offentlig støtte til et slikt arrangement igjen. Men jeg tror det ikke. Jeg håper imidlertid at eierselskapet ESPN forstår nødvendigheten av å gi tilgang til å dopingteste utøverne, iallfall de som deltar i OL-grener. Så kan gjerne kritikerne av arrangementet slutte å framstille utøverne som dophuer. X-Games ble en kjempefest, for utøvere, for publikum, for Oslo og for Norge som destinasjon.
Nesten 20.000 mennesker møtte opp for å få med seg Big Air-finalen ved «monsterhoppet» på Tøyen. Et imponerende byggverk, fantastisk lyssatt – plassert sånn at folka på «gratishaugen», over 4000, også fikk med seg det som skjedde. Vi som var inne på arenaen fikk også med oss norsk snowboards legende, Terje Håkonsen, seile gjennom Tøyen-lufta. Men først og fremst og aller mest fikk vi se helt ubeskrivelig toppidrett, med verdens beste utøvere på twintipski og snowboard:
Tiril Sjåstad Christiansen (20) vant gull. Dama som etter eget sigende har høydeskrekk (!), satte utfor fra toppen av det lett svaiende stillaset 57 meter over bakken og leverte det eksperter omtaler som «en nesten perfekt backside 1080». Hun ga gass baklengs ned ovarennet, tok sats og snurret tre ganger rundt sin egen akse, mens hun i flere sekunder holdt et tydelig grep bak på den ene skien – en såkalt «grab». Og landet pent i unnarennet. Slik parkerte hun lagvenninne Johanne Killi (18), som satte sølvhoppet i første forsøk: Hun kjørte forlengs, tok sats og snurret to og en halv gang rundt sin egen akse – også hun med en perfekt «grab» – før hun landet baklengs i unnarennet. Nede i folkehavet sto jeg med jentene mine på 8 og 10, som fikk to nye forbilder. Superveteran Kjersti Buaas fulgte opp med bronse i snowboard, og fortsatt hadde vi mennenes finaler igjen.
Kanskje angret kronprinsparet på sitt løfte om ikke å dukke opp på arrangementet som Norges Skiforbund og Norges snowboardforbund plutselig trakk støtten til. Søndag kveld kom kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit i stedet til Wyllerløypa for å se på superpipe-finalen. De mistet muligheten til å kaste glans over noen av norsk idretts aller største profiler. Men fikk se Torin Yater-Wallace’ fabelaktige gulløp, og verdens første åpent homofile actionsportsutøver, Gus Kenworthy, vinne bronse.
Dragkampen mellom den uorganiserte – og etter hvert gjennomkommersialiserte – idretten på brett og ski, og den organiserte idretten har pågått lenge. Det handler selvfølgelig om det som førte til brudd bare dager før kravet til ren idrett. Men det handler nok også om hvem som skal «eie» idretten og hvem som skal kontrollere pengestrømmene.
Oslo kommune la 42 millioner kroner i potten for X-Games. Det er selvfølgelig mye penger. Men det er mindre penger enn kommunen brukte på forberedelsene til en OL-søknad som likevel aldri ble sendt. Og mye mindre offentlige penger enn det som ble brukt på Ungdoms-OL bare få uker tidligere.
For noen vil støtte til idrettsarrangementer alltid være feil. Det er utrolig mye annet viktig å bruke pengene på, selvsagt er det det. Sykehjemsplasser og barnehageplasser og fortau som burde ha vært asfaltert og sykkelveier som burde ha vært bygget. For 42 millioner kroner kunne man ha gjenåpnet Sagene Bad, som Rødt foreslo. Eller bygget et annet bad, gudene skal vite at byen trenger det. Men vi trenger også idretts- og kulturarrangementer, og støtter det fordi vi mener de har verdi utover den enkelte konsert eller konkurranse. Dessuten; hvis vi aldri skulle gi offentlig støtte til noe som smaker av kommersielt eller overskudd, er det svært mye bransjestøtte som faller bort. Bort med insentivordningen for film. Bort med støtten til medier. Bort med støtten til rederne (ja da, jeg vet at de bare får «like vilkår» som konkurrentene i utlandet). Og så videre. Det virker som om Oslo kommune har bred støtte for sin støtte: Ifølge TNS Gallup var åtte av ti Oslo-innbyggere positive til at byen sto som arrangør av X-Games. Bare fire prosent var negative. Tallene gjaldt på tvers av alle aldersgrupper.
Noen av utøverne som var i aksjon i helga, deltok også i Ungdoms-OL. En nabogutt trente før prøvekjøring i pipen, i bånn sto jentene og jeg og heiet. Der var det noen funksjonærer, noen utenlandske medier – og vi. Tre meter bak oss sto Chloe Kim (15). En internasjonal superstjerne, med potensial til å inspirere titusenvis av jenter og gutter. Men altså; ingen tilskuere.
For TV 2 var X-Games en supersuksess. Men de virkelige kringkasterne er publikum og utøvere. Bare finalistene på Tøyen har til sammen mer enn 31 millioner følgere på det sosiale mediet Instagram. X-Games er også ungdomskultur. Det er klart det blir bråk av det.