Debatt

Dømt til å regjere

De to tyske regjeringspartiene mistrives sterkt i hverandres selskap. Likevel sitter Angela Merkel trygt. Storkoalisjonen fortsetter trolig fram til valget høsten 2021.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det tyske kristeligdemokratiske partiet CDU hadde gjerne sett at den nye partilederen Annegret Kramp-Karrenbauer fikk overta snarest mulig. Det er ikke så enkelt. Med bitre erfaringer fra hyppige regjeringsskifter under mellomkrigstidens ustabile Weimar-republikk, satte tyske grunnlovsfedre strenge krav i 1949. Kansleren må velges av et flertall Forbundsdagen. Man kan ikke uten videre, som i Norge, stilltiende akseptere et mindretallsregime. Mistillit må være konstruktivt, det vil si at et nytt flertall bak en ny regjering må være avklart og på plass. Dermed krever skifte av kansler støtte fra sosialdemokratene SPD. Men det anses som utelukket at SPD vil gi Kramp-Knarrenbauer fordelen av å gå inn i den kommende valgkampen som tysk forbundskansler. En slik startbonus får hun ikke.

Angela Merkel stortrives i sin nye rolle som bare kansler og befridd fra oppgaven som partileder. Dermed står hun friere, og med mulighet til å ignorere vedtak som partiet måtte fatte. Ingenting tyder på at hun vil vike plass. Storkoalisjonen har nå regjert i et år og sliter med oppslutningen på meningsmålingene. Bare 30 prosent mener at regjeringen gjør en god jobb. Men Angela Merkel selv kan glede seg over økt støtte både internasjonalt og hjemme i Tyskland. 52 prosent mener hun gjør en god jobb. Ifølge meningsmålingsinstituttet Forsa mener nær to tredjedeler at hun bør bli sittende helt fram til neste ordinære valg i 2021. Nyhetsmagasinet Der Spiegel skriver at Merkel nå finner seg godt til rette som «leder og eneste medlem av Det tyske Uavhengighetspartiet».

Annegret Kramp-Knarrenbauer, også kjent som AKK, må holde ut i venteværelset i CDUs hovedkvarter i Konrad Adenauerhaus i Berlin. Hun kom til CDU som generalsekretær fra jobben som leder av delstatsregjeringen Saarland, før hun i desember ble valgt som ny partileder. AKK sitter ikke i Forbundsdagen, og har ikke noe egentlig forum for maktutøvelse så lenge Merkel rent faktisk kan overstyre henne. Hun befinner seg på mange måter i et politisk tomrom mens hun venter på tur. Kramp-Knarrenbauer var Merkels håndplukkede kandidat til å overta som partileder og kommende kanslerkandidat. Men i øyeblikket er Merkel mer opptatt av sin egen rolle og av å sikre seg selv et godt ettermæle.

Storkoalisjonen er ikke elsket. Den ble skapt av nød etter at Merkel måtte gi opp å danne regjering med de to borgerlige partiene De Grønne og Fridemokratene FDP. Meningsmålingene er ikke gledelig lesning for de to regjeringspartiene. CDU går litt tilbake, ligger på 30 prosent på snittet av meningsmålingene for mars, og har dermed ikke fått noen bonus ut av lederskiftet. Det er verre for SPD, som bare får 16 prosent, og som nå er passert av miljøpartiet De Grønne på 18 prosent. Dermed er nyvalg nå neppe fristende verken for CDU eller SPD.

Sosialdemokratene står i den vanskelige situasjon å skulle profilere sin egen politikk samtidig som de sitter med regjeringsansvar. I regjering med Merkel og samtidig med ett bein i opposisjon er en tilnærmet umulig oppgave. I slutten av mai er det Europavalg, i september delstatsvalg i Brandenburg og i Sachsen, og i oktober i Thüringen. Går det så dårlig som fryktet, blir det stormvær når SPD samles til landsmøte i desember. Da kommer nye krav om å bryte regjeringssamarbeidet. Leder for SPDs ungdomsorganisasjon Juso, Kevin Kühnert, fører allerede en sterk kampanje for et slikt brudd.

Andrea Nahles har ikke vært noen stor suksess som partileder. Det kan igjen komme krav om et nytt lederskifte. Men ingen har så langt pekt seg ut som noen soleklar kandidat til å overta. Mangel på stabilitet har preget SPD etter at Willy Brandt i 1987 gikk av som partileder etter 23 år ved roret. Siden har SPD hatt 15 ledere, uten at det har gitt de resultater partimedlemmene ønsket seg. Utfordringen for Nahles er å skulle profilere SPD samtidig som hun som fraksjonsleder i Forbundsdagen har jobben med å få regjeringens forslag vedtatt. Det er strid om politikken. CDU ønsker lettelser for næringslivet, lettelser i overføringen til delstatene i det tidligere DDR og mer til forsvar. SPD ønsker en langt større satsing på velferd, utdanning, helse og pensjoner.

Annegret Kramp-Knarrenbauers mulighet kan være om hun lykkes der Angela Merkel mislyktes: Få til en avtale om borgerlig samarbeid med De Grønne og FDP. Det har vært kontakt mellom AKK og De Grønnes leder Katrin Göring-Eckhard. De to stilte også nylig opp i et felles intervju med avisen Bild am Sonntag. Men som meningsmålingene nå ser ut, vil De Grønne trolig foretrekke nyvalg. Og med De Grønne nå dobbelt så store som FDP, er det også et spørsmål om det i FDP er særlig stemning for et regjeringssamarbeid.

Første møte med tyske velgere kommer med Europavalget i 26. mai. Det blir spennende, og det kan gi en pekepinn om hvilken retning tysk politikk vil ta de neste to årene.

Mer fra: Debatt