Dødsfarlig individualisme

Hver andre dødshjelp-mottaker i Oregon oppgir at frykt for å være en byrde er en bekymring mot livets slutt.

Det kan være tungt å stirre døden i øyene, og se at veien som ligger foran er vond og vanskelig, men å gi opp på livet, er aldri en løsning vi kan akseptere.

Holdningen som ligger under en praksis som assistert selvmord, er at livet ikke har egenverdi nok til at det er verdt å verne om.

Les også: «Da jeg var liten så jeg aldri en på film eller TV som representere meg»

Torsdag kunne vi lese Levi Fragell, tidligere leder for Foreningen Retten til verdig død, sitt forsvar for aktiv dødshjelp i Dagsavisens spalter.

Fragell viser til tall som viser at 77 prosent av landets befolkning er for aktiv dødshjelp. Selv om han ikke referer til tallenes kilde, antar jeg at han henter tallene fra undersøkelsen som Ipsos MMI gjorde på vegne av Dagbladet i fjor.

Fragell skjærer alle typer dødshjelp for «håpløst lidende» over én kam, og fremstiller problemstillingen som et enkelt ja/nei-spørsmål. Men dette er en grov forenkling av problemstillingen.

Hva med de psykisk syke? Hva med unge med uhelbredelige sykdommer?

Det er i det hele tatt vanskelig å se for seg hvordan man kan gjennomføre en kvantitativ undersøkelse om et tema som er så etisk komplekst.

Interessant er det likevel at det kommer fram at blant dem som er mest skeptisk til dødshjelp, er eldre over 60 år. De som er mest positive, er de unge. De unge og sterke.

Vi finner også de sterkeste kritikerne i pasientnære yrker. Noens rett til å dø, blir en leges plikt til å ta liv. Hvem kan pålegges dette?

At aldrende er mer skeptisk til dødshjelp enn unge, kan si noe om hvor enkelt det er å ha tydelige prinsipper som ung, mens kjennskap til livets ulike sesonger og krevende dilemmaer kommer til syne ved levd liv.

Å være menneske i en syk og sliten kropp er en av livets erfaringer som kan være vanskeligst. Samtidig som at alt man vil gjøre krever enormt mye ekstra energi, kan følelsen av å være avhengig av menneskene rundt seg, åpne nye vanskelige og vonde spørsmål. Hva tenker familien om meg?

Går selve min eksistens utover livskvaliteten på de rundt meg?

Les også: Det er sjelden en god idé når politikerne bestemmer hva vi skal leve av

«I apokalyptiske ordelag skremmes det med at resultatet kan bli å kvitte seg med syke som er en byrde for familie og samfunn», skriver Fragell om sine meningsmotstanderes perspektiv. Men virkeligheten han karikerer, finner man dessverre fnugg av i sinnet til dødshjelp-mottakere i den amerikanske delstaten Oregon, hvor assistert selvmord har vært lovlig siden 1997.

I 2016 ble det laget en rapport på hvordan dødsloven har fungert. Her kommer det blant annet fram at hele 48,9 prosent av pasientene som mottok dødshjelp i 2016, oppga at å være en byrde var en bekymring mot livets slutt.

Dette må vi ta med det største alvor når vi ser på det norske lovverket.

I mitt Norge skal det å være avhengig av andre aldri måtte være gyldig grunn å avslutte sitt eget liv. Det peker på en form for individualisme som kan være dødsfarlig.

For vi trenger hverandre. I kjernen av det å være menneske, er behovet for å se hverandre, lene oss på hverandre, trenge hverandre.

I mitt Norge skal ikke behov fjernes med en dødelig pillemiks. Svaret må være helhetlig palliasjon og lindrende behandling, for å sikre mennesker verdighet, medisinsk hjelp og helhetlig omsorg ved livets slutt. Svaret er omsorg, hjelp, ansvar, ikke dødshjelp.

Etikk-professor, Knut Ruyter ved UiO, har fortalt om sine egne vonde erfaringer med døende bekjente.

Fragell mener hans argumenter bør stille dødshjelpdebatten i et annet lys. Ruyter forteller om erfaringer med liv som ebber ut, fylt av håpløshet og lidelse som fremstår meningsløs mot siste fase. Hvorfor kan man ikke bare få slippe?

Jeg står for et syn som kaller menneskelivet det mest dyrebare og vakreste som finnes, også når vi er på det mest sårbare. Et slikt syn åpner for at vi kan se hverandre inn i øynene og fortelle med all troverdighet at: du er uendelig mye verdt i kraft av at du finnes.

Og kun derfor.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.