Årets deltakere på "Mesternes mester".

Død i alle kanaler

Jaget etter døden har blitt hysterisk.

Døden er en del av livet som vi har forholdt oss til og taklet på ulikt vis opp igjennom tidene. Den har knapt vært mindre akseptert enn nå, men den har kanskje heller aldri vært så offentlig. Bloggerne og ungdommens deling av alt personlig, gjerne det vonde og vanskelige, spisevansker og ensomhet, oppturer og nedturer, har effektivt visket ut skillet mellom privat og offentlig.

Nå skal døden deles. Smerten skal deles. Døden har blitt en viktig del av underholdningsjournalistikken. Ikke bare i den kulørte delen av pressen der den i tiår levde godt, men over alt. Dagsavisene, TV. Det skal snakkes ut. Åpnes opp. Som et grep. Som den ultimate historien. Det er et trekk ved vår tid. Men når er det for mye? Vi nærmer oss.

For meg var Ole Martin Årst en eks-fotballspiller og en uvanlig sympatisk fotballkommentator på TV 2, før han i romjula ble presentert for meg i Dagbladet: «Mor fikk en kreftdiagnose på sommeren, og så døde hun den høsten».

Les også: «KrF later som om de står alene i abortsaken. Men de har hele folket med seg.»

Huff, det er jo vondt. Men dette var veldig privat, tenkte jeg. Det samme var den sterke historien om søstera hans som sleit med dop, og farens sjukdom. Jeg tenkte at det kanskje ikke var annet å vente fra en tabloidavis, men når premieren på «Mesternes mester» kom på NRK, dukket samme historie opp. Det vonde og vanskelige var en del av innsalget av NRKs profil og sesongpremiere på det populære programmet. Den vonde, vanskelige tida. Den sterke historien. Om død og tragedie. Før det ellers så komplett godlynte, familieorienterte konkurranseprogrammet mellom tidligere idrettsutøvere på NRK. Hvorfor?

Døden brukes og spekuleres i. Programskaperne og historiefortellerne som trekker i trådene i avisene og kanalene, vet godt hvilket kraftfullt verktøy de har i hendene når de maner fram de vondeste, tyngste og mest personlige øyeblikkene i livet. Intimitetstyranniet er et gammelt begrep, men det er strengere enn noen gang før.

Uka etter fortalte den stille, sindige håndballstjernen Glenn Solberg om sin vonde oppvekst, som kunne gått så galt. Trøblete familieforhold, dop og småkriminalitet. Jada, sterk historie. Men er det et krav for å bli med på «Mesternes mester» at man må dele noe privat? Det kan virke sånn.

Noen dager etter var Bjørg-Eva Jensen, som var med i «Mesternes mester» i fjor, på banen i en tabloidavis og fortalte om da sønnen hennes tok livet av seg. Forferdelig, grusomt. Det må være det verste en mor kan oppleve. Men hvorfor må det fortelles?

Les også: – Kvinner i Norge er først og fremst mødre. Og så tar dere mannens etternavn. Det er som å gå med hijab (DA+)

I uka hadde også TV 2s Solveig Kloppen premiere på sin personlige dokumentarserie om sine egne møter med døden. Programlederen mistet i 2017 både moren sin og søstera si, og snakket bredt ut om sin personlige tragedie og sorgen i A-magasinet på fredag.

Og samtidig har TV 2 i uka solgt inn sin nye sesong i serien «Hver gang vi møtes» der Elisabeth Andreassen er første artist ut. Klippet som vises? Der Andreassen forteller gruppa om da hun fortalte ungene sine om at bestefaren var død. Tårene triller. Som de gjorde det på «Lindmo», da hun fortalte om tapet av mannen sin. Talkshowvertene elsker de nakne historiene. Skavlan har skapt skole med sine fisketurer i folks intime minnebøker. Det blir bra TV, som det heter.

Død er så jævlig vondt. Og motivene til de som snakker om den og sorgen, er sikkert de beste, å dele er bra. Tabuer brytes ned. Man er ikke alene. Skammen er på defensiven i samfunnet. Men å miste noen har aldri vært skambelagt. Jeg tror ikke død i alle kanaler har noen terapeutisk verdi. Den har en kommersiell verdi i all sin naturgitte bredde. Åpenhet er bra. Men andres smerte, døyver ikke din egen.